Jeg er Lars.

My name is Lars.

I dag står jeg ved foten av Preikestolen sammen med min søster, Ingrid.

Today, I'm standing at the base of Preikestolen with my sister, Ingrid.

Den kalde vårluften gir meg ny energi.

The cold spring air gives me new energy.

Ingrid smiler mot meg, men jeg vet at vi begge er nervøse.

Ingrid smiles at me, but I know that we are both nervous.

Våre liv har tatt oss hver til vårt hjørne av verden.

Our lives have taken us each to our own corner of the world.

Nå står vi her, håpefulle på å finne tilbake til hva vi engang hadde.

Now we stand here, hopeful to rediscover what we once had.

Vi starter klatringen.

We begin the climb.

Stien er bratt og steinete, men vi bruker tiden til å småprate.

The trail is steep and rocky, but we use the time for small talk.

Ingrid forteller om arbeidet sitt som veterinær.

Ingrid talks about her work as a veterinarian.

Jeg lytter og nikker, men i tankene prøver jeg å finne ordene.

I listen and nod, but in my mind, I'm trying to find the words.

Ordene som kan føre oss nærmere.

The words that can bring us closer.

I lange øyeblikk er det bare stien og vinden som fyller stillheten mellom oss.

In long moments, it's just the path and the wind filling the silence between us.

Luften blir friskere jo høyere vi kommer.

The air becomes fresher the higher we climb.

Fjellene ruver majestetisk rundt oss.

The mountains tower majestically around us.

Det er som om naturen vil si noe jeg ikke finner ordene til.

It's as if nature wants to say something I can't find the words for.

Ingrid peker på smeltevannet som renner som små bekker langs stien.

Ingrid points to the meltwater running like small brooks along the trail.

"Våren kommer," sier hun.

"Spring is coming," she says.

Jeg nikker igjen, med en klump i halsen.

I nod again, with a lump in my throat.

Endelig når vi toppen.

Finally, we reach the top.

Utsikten er storslått.

The view is magnificent.

Lysefjorden strekker seg ut under oss som en blå arm i naturens store kropp.

Lysefjorden stretches out below us like a blue arm in nature's grand body.

Preikestolen gir en følelse av frihet, av å komme hjem.

Preikestolen gives a feeling of freedom, of coming home.

Jeg ser på Ingrid, og ser også at hun kjenner denne følelsen.

I look at Ingrid, and I can see that she knows this feeling too.

"Jeg har savnet dette," sier hun plutselig.

"I've missed this," she suddenly says.

Jeg føler at hjertet hopper over et slag.

I feel my heart skip a beat.

Jeg har også savnet henne.

I've missed her too.

"Meg også," svarer jeg, forsiktig.

"Me too," I reply, carefully.

Det er som om stillheten brister, og ordene begynner å flyte lettere.

It's as if the silence shatters, and the words begin to flow more easily.

Jeg forteller henne om mine tanker, de jeg ikke har delt på lenge.

I tell her about my thoughts, the ones I haven't shared for a long time.

Hvorfor det føltes viktig å invitere henne hit.

Why it felt important to invite her here.

Ingrid lytter, hennes øyne fulle av forståelse og varme.

Ingrid listens, her eyes full of understanding and warmth.

Det er i dette øyeblikket jeg innser at vi begge har ønsket det samme.

It's in this moment that I realize we've both wanted the same thing.

Et tettere bånd.

A closer bond.

En ny start.

A new start.

Vi sitter der lenge, side ved side.

We sit there for a long time, side by side.

Ordløse, men likevel sier vi alt som trengs.

Wordless, yet we say everything needed.

Vi lover hverandre, med fjorden som vitne, å holde kontakten.

We promise each other, with the fjord as our witness, to keep in touch.

Å møtes oftere.

To meet more often.

Ingrid smiler, og jeg føler en lettelse jeg ikke har kjent før.

Ingrid smiles, and I feel a relief I've never known before.

Når vi til slutt begynner nedstigningen, går vi ikke lenger som to fremmede, men som søsken.

When we finally begin the descent, we no longer walk as two strangers, but as siblings.

Våren har virkelig kommet, ikke bare i naturen rundt oss, men også i hjertene våre.

Spring has truly come, not just in the nature around us, but also in our hearts.

Jeg vet nå at det å uttrykke følelser kan være vanskelig, men nødvendigheten av det er uvurderlig.

I now know that expressing emotions can be difficult, but the necessity of it is invaluable.

Jeg tenker på fremtiden, en fremtid hvor Ingrid alltid er en del av den.

I think about the future, a future where Ingrid is always a part of it.

Dette er bare begynnelsen.

This is just the beginning.

En ny vår, for oss begge.

A new spring, for both of us.