En kald februar-morgen i Bergen var luften fylt med den skarpe friskheten som bare vinter kan bringe.

A cold February morning in Bergen was filled with the sharp freshness that only winter can bring.

Inne i Bergen Akvarium var det varmt og summet muntert av mennesker som gikk fra en utstilling til den neste.

Inside Bergen Akvarium, it was warm and buzzing cheerfully with people moving from one exhibit to the next.

Store tanker fulle av fantastisk liv fra dypet, pirret nysgjerrigheten til både unge og gamle.

Large tanks full of amazing life from the deep piqued the curiosity of both young and old.

Midt blant denne livligheten gikk Sigrid og Magnus, arm i arm.

Amidst this liveliness walked Sigrid and Magnus, arm in arm.

Sigrid var den eldre, hennes blikk var tankefullt, mens Magnus så rundt seg med store, lyse øyne.

Sigrid was the older, her gaze thoughtful, while Magnus looked around with wide, bright eyes.

"Se på den store fisken, Sigrid!

"Look at that big fish, Sigrid!"

" ropte han og pekte på en enorm rokke som gled rolig gjennom vannet.

he shouted, pointing at a massive ray gliding calmly through the water.

"Ja, den er stor, ikke sant?

"Yes, it is big, isn't it?"

" svarte Sigrid med et forsiktig smil.

replied Sigrid with a cautious smile.

Hun prøvde å holde stemmen lys, som denne vinterdagens bleke lys.

She tried to keep her voice light, like this winter day's pale light.

Inni seg kjente hun en tyngde hun ikke kunne riste av.

Inside, she felt a weight she couldn't shake off.

Foreldrenes separasjon hadde vært som en voldsom storm i deres liv.

Their parents' separation had been like a violent storm in their lives.

Som eldste søster, følte Sigrid et ansvar for å beskytte Magnus fra bølgene av usikkerhet.

As the oldest sister, Sigrid felt a responsibility to protect Magnus from the waves of uncertainty.

Men hun var selv bare en tenåring, kjempende for å forstå det nye landskapet av deres hjemmeliv.

But she was herself only a teenager, struggling to understand the new landscape of their home life.

Magnus var uvitende om alle detaljene, men han merket forandringen.

Magnus was unaware of all the details, but he noticed the change.

Nå mens han grep Sigrids hånd og trakk henne mot sjøløve-showet, spurte han plutselig: "Tror du mamma og pappa blir lykkelig sammen igjen?

Now, as he grabbed Sigrid's hand and pulled her toward the sea lion show, he suddenly asked, "Do you think mom and dad will be happy together again?"

"Sigrid stanset et øyeblikk.

Sigrid stopped for a moment.

Ordet slo ned som et isflak mot sjelen hennes.

The word struck like an ice shard against her soul.

Hun svelget, mens hun lette etter et svar som kunne berolige broren uten å gi falskt håp.

She swallowed, searching for an answer that could reassure her brother without giving false hope.

"Jeg vet ikke, Magnus," begynte hun, stemmen myk og rolig.

"I don't know, Magnus," she began, her voice soft and calm.

"Noen ganger, så vet ikke voksne helt hva som er best.

"Sometimes, adults don't really know what's best.

Men det betyr ikke at vi ikke vil være en familie.

But that doesn't mean we won't be a family.

Vi har alltid hverandre, sant?

We always have each other, right?"

"Magnus så på henne, de klare øynene hans lette etter forståelse.

Magnus looked at her, his clear eyes seeking understanding.

Så nikket han sakte, et lite smil dannet seg da han så på sin søster.

Then he nodded slowly, a small smile forming as he looked at his sister.

"Ja, vi vil alltid ha hverandre.

"Yes, we will always have each other."

"Showet startet, sjøløvene gled opp i luften i et sprut av vann, og de to søsknene lo sammen.

The show started, and the sea lions soared into the air in a splash of water, and the two siblings laughed together.

Deres latter blandet seg med lyden av barnas frydefulle rop rundt seg.

Their laughter mingled with the joyful shouts of children around them.

For første gang på lange dager, følte Sigrid noe av den pressende skyen lette litt.

For the first time in many days, Sigrid felt some of the heavy cloud lift a bit.

Hun forsto at kanskje hun ikke kunne fikse alt, men hun kunne være der for Magnus.

She understood that maybe she couldn't fix everything, but she could be there for Magnus.

Gjennom bølger av usikkerhet, kunne deres bånd holde dem flytende.

Through waves of uncertainty, their bond could keep them afloat.

Dagen i akvariet avsluttet med smil, og mens de gikk ut i den kalde, friske luften igjen, visste Sigrid at hun og Magnus kunne møte alt – så lenge de gjorde det sammen.

The day at the aquarium ended with smiles, and as they walked out into the cold, fresh air again, Sigrid knew that she and Magnus could face anything—as long as they did it together.