Snøfnugg dalte stille ned utenfor de store vinduene til kafeen.

Snowflakes drifted quietly down outside the large windows of the kafeen.

Inne var det varmt og koselig, og duften av nybrygget kaffe fylte luften.

Inside, it was warm and cozy, and the scent of freshly brewed coffee filled the air.

Kjell, Ingrid, og Marius satt ved et lite bord nær vinduet og så ut på den vinterkledde byen.

Kjell, Ingrid, and Marius sat at a small table near the window, gazing out at the winter-clad city.

Kjell tok en slurk av kaffen sin og sukket tungt.

Kjell took a sip of his coffee and sighed heavily.

"Jeg føler meg så presset for tiden.

"I feel so pressured these days.

Startupen min krever all min tid.

My startup demands all my time."

" Han så spørrende på de andre, som han hadde kjent siden studietiden.

He looked questioningly at the others, whom he had known since student days.

Ingrid nikket ettertenksomt.

Ingrid nodded thoughtfully.

"Jeg forstår, Kjell.

"I understand, Kjell.

Jeg jobber så mye med å hjelpe andre.

I work so much on helping others.

Men noen ganger føler jeg meg oversett.

But sometimes, I feel overlooked."

"Marius så opp fra notatene sine.

Marius looked up from his notes.

"Jeg også.

"Me too.

Jeg elsker jobben min som professor, men det er så vanskelig å finne balansen mellom jobb og privatliv.

I love my job as a professor, but it's so difficult to find the balance between work and private life."

"De tre vennene tidde et øyeblikk mens de lyttet til lydene av kafeen rundt dem.

The three friends fell silent for a moment as they listened to the sounds of the kafeen around them.

Kjell satt fra seg koppen.

Kjell set down his cup.

"Jeg føler meg av og til så isolert.

"Sometimes I feel so isolated.

Som om arbeidet mitt skiller meg fra dere.

As if my work separates me from you."

"Ingrid la en hånd på armen hans.

Ingrid placed a hand on his arm.

"Du gjør det veldig bra, Kjell.

"You're doing really well, Kjell.

Men vi er her for deg.

But we are here for you."

"Marius nikket enig.

Marius nodded in agreement.

"Og Ingrid, jeg setter verdi på alt du gjør.

"And Ingrid, I value everything you do.

Du har en stor påvirkning på livene til så mange mennesker.

You have a big impact on the lives of so many people."

"Ingrid smilte svakt.

Ingrid smiled faintly.

"Takk, Marius.

"Thank you, Marius.

Jeg trengte å høre det.

I needed to hear that.

Og kanskje du også kan finne tid for deg selv midt i alt arbeidspresset?

And maybe you can also find time for yourself amidst all the work pressure?"

"Marius lo lett.

Marius laughed lightly.

"Ja, det må jeg virkelig gjøre.

"Yes, I really should do that."

"Samtalen ble dypere etter hvert som de delte sine innerste bekymringer og håp.

The conversation grew deeper as they shared their innermost worries and hopes.

Kjell snakket om frykten for å feile, Ingrid om savnet av anerkjennelse, og Marius om presset fra jobben.

Kjell talked about the fear of failing, Ingrid about the lack of recognition, and Marius about the pressure from work.

Etter en stund, da samtalen roet seg, så de på hverandre med en ny forståelse.

After a while, when the conversation quieted down, they looked at each other with a new understanding.

"Vi har alle våre utfordringer," sa Kjell.

"We all have our challenges," said Kjell.

"Men vi har hverandre.

"But we have each other."

"Ingrid klemte Kjell og så på Marius.

Ingrid hugged Kjell and looked at Marius.

"Ja, vi må støtte hverandre.

"Yes, we must support each other.

Vi er venner for livet.

We are friends for life."

"Marius smilte varmt.

Marius smiled warmly.

"La oss møtes oftere.

"Let's meet more often.

Jeg vil ikke miste dette.

I don't want to lose this."

"Snøen fortsatte å falle stille utenfor, og sammen forlot de kafeen, styrket av vennskapets bånd.

The snow continued to fall quietly outside, and together they left the kafeen, strengthened by the bonds of friendship.

De visste nå at de ikke var alene i møte med fremtiden, men hadde støtte fra hverandre til å møte hva enn som måtte komme.

They knew now that they were not alone in facing the future, but had the support of each other to face whatever may come.