Snøen la seg stille over Bergen som et mykt teppe, mens vinden begynte å øke i styrke.

The snow settled quietly over Bergen like a soft blanket, while the wind began to increase in strength.

Sofie sto ved vinduet i den lille leiligheten hun delte med Eirik.

Sofie stood by the window in the small apartment she shared with Eirik.

Himmelen var tung og grå, men Sabrina så bare lysene i sinnet sitt, klare og fargerike.

The sky was heavy and gray, but Sabrina only saw the lights in her mind, clear and colorful.

Hun hadde jobbet i måneder med lysinstallasjonen sin.

She had worked for months on her light installation.

"Lyset i mørket" skulle være en del av Bergens Lysfest, og hun så fram til å se det lyse opp torget.

"The Light in the Dark" was to be part of Bergen's Lysfest, and she looked forward to seeing it light up the square.

"Eirik, jeg må få dette til," sa Sofie bestemt.

"Eirik, I have to make this happen," said Sofie determinedly.

Eirik, sittende ved det lille kjøkkenbordet med en kopp varm te, nikket forståelsesfullt.

Eirik, sitting at the small kitchen table with a cup of hot tea, nodded understandingly.

Han visste hvor viktig dette var for henne.

He knew how important this was to her.

"Jeg vet, men vær forsiktig.

"I know, but be careful.

Stormen kan bli verre enn vi tror," svarte han, mens han rev seg i skjegget, en vane han hadde når han bekymret seg.

The storm can be worse than we think," he replied, pulling at his beard, a habit he had when he was worried.

Utover dagen økte uværet.

Throughout the day, the weather worsened.

Vinden ulte gjennom gatene, og snøen danset vilt i luften.

The wind howled through the streets, and the snow danced wildly in the air.

Bergen virket stille, som om byen selv hadde holdt pusten i påvente av stormen.

Bergen seemed quiet, as if the city itself was holding its breath in anticipation of the storm.

Sofies telefon ringte.

Sofie's phone rang.

Det var arrangørene av Lysfesten.

It was the organizers of the Lysfest.

"Sofie, vi må avlyse de utendørs delene av festivalen.

"Sofie, we have to cancel the outdoor parts of the festival.

Det er for farlig," sa stemmen i den andre enden.

It's too dangerous," said the voice on the other end.

Sofies hjerte sank, men hun nektet å gi opp.

Sofie's heart sank, but she refused to give up.

"Er det ingen steder innendørs vi kan bruke?

"Is there nowhere indoors we can use?

Jeg kan hjelpe til.

I can help.

Vær så snill, la meg prøve!

Please, let me try!"

" tryglet hun.

she pleaded.

Etter en kort, intens diskusjon, ble det bestemt at hennes installasjon kunne settes opp under en liten, buet klosterbue i sentrum.

After a short, intense discussion, it was decided that her installation could be set up under a small, arched cloister in the center.

Sofie pakket sammen all nødvendig utstyr, og Eirik hjalp henne med å bære det til stedet, snøen virvlet rundt dem som iverksatte snøstorm.

Sofie packed up all the necessary equipment, and Eirik helped her carry it to the location, snow swirling around them like an onset storm.

Til tross for kulden, var Sofies lidenskap nesten håndgripelig.

Despite the cold, Sofie's passion was almost tangible.

Med stor besluttsomhet begynte hun arbeidet, fingrene kalde, men hjertet varmt.

With great determination, she began her work, fingers cold but heart warm.

Langsomt, som om byen selv ville dem velkommen, samlet en liten skare mennesker seg i skjul av buen, trukket av glødet fra installasjonen.

Slowly, as if the city itself welcomed them, a small crowd of people gathered under the arch, drawn by the glow of the installation.

Lysene blomstret som nordlyset over en vinterhimmel i skumringen, en fargesymfoni som varmet sjelene til de som hadde trosset stormen for å beundre hennes kunst.

The lights bloomed like the northern lights over a winter sky at dusk, a symphony of colors that warmed the souls of those who had braved the storm to admire her art.

Blant publikum stod en kjent kunstkurator.

Among the audience stood a well-known art curator.

Han var imponert, både over Sofies kreasjon og hennes sterke vilje.

He was impressed, both by Sofie's creation and her strong will.

Da stormen etter hvert avtok, vendte de to hjem, Sofie med et smil om munnen, og Eirik mer optimistisk enn før.

As the storm eventually subsided, the two returned home, Sofie with a smile on her face, and Eirik more optimistic than before.

"Vi gjorde det!

"We did it!"

" utbrøt han, og lo.

he exclaimed, laughing.

Sofie nikket, takknemlig for hans støtte og for hennes besluttsomhet som hadde brakt dem suksess.

Sofie nodded, grateful for his support and for her determination that had brought them success.

Fra denne dagen visste de begge at med litt tro og tilpasning kan de møte selv de tøffeste stormene sammen.

From that day, they both knew that with a little faith and adaptation, they could face even the toughest storms together.