
Siblings in Snow: Navigating Family and Personal Paths
FluentFiction - Norwegian
Loading audio...
Siblings in Snow: Navigating Family and Personal Paths
Sign in for Premium Access
Sign in to access ad-free premium audio for this episode with a FluentFiction Plus subscription.
Vigeland Park var stille denne vinterdagen.
Vigeland Park was quiet this winter day.
Snøen dekket bakken som et mykt teppe, og sterke skulpturer tittet frem fra den hvite expanse.
Snow covered the ground like a soft blanket, and strong sculptures peered out from the white expanse.
Knut gikk sakte gjennom parken.
Knut walked slowly through the park.
Han skulle møte Sigrid.
He was going to meet Sigrid.
Det hadde gått et år siden de sist så hverandre.
It had been a year since they last saw each other.
Knut hadde savnet henne, men også vært frustrert.
Knut had missed her, but he had also been frustrated.
Familien trengte hjelp, og han følte seg ansvarlig.
The family needed help, and he felt responsible.
Sigrid sto ved siden av en stor skulptur, pakket inn i et tykt skjerf.
Sigrid stood beside a large sculpture, wrapped in a thick scarf.
Hun så på skulpturen som viste en familie i en varm omfavnelse.
She looked at the sculpture depicting a family in a warm embrace.
Hun smilte da hun så broren komme.
She smiled when she saw her brother coming.
"Knut," sa hun med varme i stemmen.
"Knut," she said warmly.
Knut svarte med et lite smil.
Knut answered with a small smile.
"Hei, Sigrid.
"Hi, Sigrid.
Hvordan har du det?
How are you?"
""Jeg har det bra," svarte hun.
"I'm doing well," she replied.
"Jeg har tenkt mye på deg og familien.
"I've been thinking a lot about you and the family."
"De begynte å gå rundt i parken sammen.
They began to walk around the park together.
Det var en kjølig, men klar vinterdag.
It was a chilly but clear winter day.
Knut trakk pusten dypt før han begynte å snakke.
Knut took a deep breath before he began to speak.
"Vi savner deg hjemme.
"We miss you at home.
Foreldrene våre trenger hjelp med butikken.
Our parents need help with the store.
Jeg vil gjerne ha deg der.
I would really like to have you there."
"Sigrid så på broren sin, og deretter på skulpturene rundt dem.
Sigrid looked at her brother, and then at the sculptures around them.
"Jeg vet det, Knut.
"I know, Knut.
Men jeg trenger å finne min egen vei også.
But I need to find my own path too.
Jeg vil bli fotograf.
I want to become a photographer."
"Knut stoppet opp ved en annen skulptur, en som viste et barn som ga slipp på en annen.
Knut stopped at another sculpture, one that showed a child letting go of another.
"Jeg forstår.
"I understand.
Det er bare.
It's just...
Jeg synes det er tøft å klare alt alene.
I find it tough to manage everything alone."
"Sigrid la en hånd på armen hans.
Sigrid placed a hand on his arm.
"Jeg kan hjelpe, bare ikke hele tiden.
"I can help, just not all the time.
Jeg vil besøke oftere.
I will visit more often.
Vi kan finne en balanse.
We can find a balance."
"De gikk videre, og etter en stund stoppet de igjen ved en annen skulptur.
They continued walking, and after a while, they stopped again at another sculpture.
Denne viste en mor og far med åpne hender.
This one showed a mother and father with open arms.
Knut pustet dypt inn.
Knut took a deep breath.
"Du har rett, Sigrid.
"You're right, Sigrid.
Vi kan ikke holde deg tilbake.
We can't hold you back.
Jeg stoler på at du gjør det som er best for deg.
I trust that you will do what's best for you.
Og vi vil alltid være her for deg, uansett hva.
And we will always be here for you, no matter what."
""Det betyr mye for meg, Knut," sa Sigrid, synlig rørt.
"That means a lot to me, Knut," said Sigrid, visibly touched.
"Og jeg vil ikke glemme hvor jeg kommer fra.
"And I won't forget where I come from.
Familien er viktig for meg.
Family is important to me."
"Solen begynte å forsvinne bak trærne, og lysene i parken ga et magisk skinn over snøen.
The sun began to disappear behind the trees, and the lights in the park cast a magical glow over the snow.
De begynte å gå tilbake, begge med en ny forståelse og et løfte om at familien ville forbli en viktig del av livet deres, selv om veiene deres var forskjellige.
They began to walk back, both with a new understanding and a promise that the family would remain an important part of their lives, even though their paths were different.