I den moderne forstaden til Oslo, snødde det lett, og den hvite duken la seg over gater og hustak.

In the modern suburb of Oslo, it lightly snowed, and the white blanket settled over streets and rooftops.

En liten kafé, med det passende navnet "Vinterhagen", bød på varme og hygge.

A small café, with the fitting name "Vinterhagen," offered warmth and coziness.

Kaféen var kjent for sine kremete cappuccinoer og nystekte kanelboller.

The café was known for its creamy cappuccinos and freshly baked cinnamon buns.

Innvendig var det trivelig og behagelig, med lave lamper som hang fra taket og spredte et mykt lys over mørke trebord.

Inside, it was pleasant and comfortable, with low lamps hanging from the ceiling, spreading a soft light over dark wooden tables.

Gjennom de store vinduene kunne man se snøfnuggene som dalte stille ned.

Through the large windows, one could see the snowflakes quietly drifting down.

Astrid satt ved et bord i hjørnet, kledd i en tykk strikkegenser.

Astrid sat at a corner table, dressed in a thick knit sweater.

Hun stirret ned på kaffekoppen foran seg, dampen som steg opp fra den sorte væsken bar en deig av minner.

She stared down at the coffee cup in front of her, the steam rising from the dark liquid carrying a swirl of memories.

Dagen i dag var spesiell.

Today was special.

En blanding av spenning og usikkerhet fylte henne.

A mix of excitement and uncertainty filled her.

Hun skuttet seg litt i stolen, så seg rundt i det travle kafélokalet.

She shifted slightly in her chair, looking around the busy café.

Lyden av prat og latter blandet seg med kaffemaskinens lave brumming.

The sound of chatter and laughter mixed with the low hum of the coffee machine.

Astrid så mot døra, akkurat i det den åpnet seg, og Lars kom inn.

Astrid glanced towards the door just as it opened, and Lars came in.

Han ristet snøen av jakken, så seg rundt, og da han fikk øye på henne, lyste ansiktet hans opp i et bredt smil.

He shook the snow off his jacket, looked around, and when he spotted her, his face lit up with a broad smile.

Astrid vinket, prøvde å holde nervene i sjakk.

Astrid waved, trying to keep her nerves in check.

Lars nærmet seg bordet, og snart satt han motsatt henne, med et vennlig glimt i øyet.

Lars approached the table, soon sitting across from her, with a friendly twinkle in his eye.

"Heisann, Astrid.

"Hey, Astrid.

Det har vært lenge," sa Lars med en lett tone.

It's been a while," said Lars in a light tone.

"Ja, altfor lenge," svarte Astrid og tok en slurk av kaffen.

"Yes, far too long," replied Astrid, taking a sip of her coffee.

"Hvordan har du det?

"How have you been?"

"De snakket lett om gamle minner, om felles venner og fortidige opplevelser.

They talked easily about old memories, mutual friends, and past experiences.

Men et lite gnagsår i Astrids bevissthet nektet å gå bort.

But a small nagging feeling in Astrid's mind refused to go away.

Hun visste hun måtte ta mot til seg.

She knew she had to gather the courage.

Hun tok et dypt pust, prøvde å tone ned lydene rundt seg.

She took a deep breath, trying to tune out the sounds around her.

"Lars," begynte hun, "jeg har tenkt mye på oss.

"Lars," she began, "I've been thinking a lot about us.

På vennskapet vårt.

About our friendship."

" Hun nølte et øyeblikk.

She hesitated for a moment.

"Jeg har savnet det.

"I've missed it.

Savnet deg.

Missed you."

"Lars så på henne, hans blå øyne var varme og åpne.

Lars looked at her, his blue eyes warm and open.

"Jeg har savnet deg også, Astrid.

"I've missed you too, Astrid."

"Med hjertet bankende raskt, beveget hun seg inn i ukjent farvann.

With her heart pounding rapidly, she stepped into unknown waters.

"Jeg bare.

"I just...

jeg lurer på om vi kanskje kunne utforske hva mer det kan være mellom oss?

I wonder if we could maybe explore what more there could be between us?"

"Lars smilte, et smil fylt med forståelse og glede.

Lars smiled, a smile filled with understanding and joy.

"Jeg har tenkt det samme.

"I've thought the same.

Kanskje vi skal prøve litt mer, ja?

Maybe we should give it a try?"

"De delte et øyeblikk av stillhet, men ikke av det ubehagelige slaget.

They shared a moment of silence, but not the uncomfortable kind.

Det var en enighet, en ny begynnelse.

It was an agreement, a new beginning.

De bestemte seg for å møtes igjen, for å utforske denne nye muligheten sammen.

They decided to meet again, to explore this new possibility together.

Snøen falt fortsatt utenfor, som om den applaus likt en myk hånd for det modige steget de nettopp hadde tatt.

The snow still fell outside, like an applause akin to a gentle hand for the brave step they had just taken.

Astrid følte seg lettere, fylt av et håp og en forventning om hva som skulle komme.

Astrid felt lighter, filled with hope and anticipation for what was to come.

Med løfter om å møtes snart igjen, gikk de ut av kaféen, hånd i hånd, inn i den kalde, klare vinterkvelden.

With promises to meet again soon, they left the café, hand in hand, into the cold, clear winter evening.