Det var en stille vinterdag i Vigelandsparken.

It was a quiet winter day in Vigelandsparken.

Snøen lå som et teppe over den berømte skulpturparken, og de kalde temperaturene fikk snøfnuggene til å glitre som små stjerner.

The snow lay like a blanket over the famous sculpture park, and the cold temperatures made the snowflakes sparkle like little stars.

Ingrid, Eirik, og Sondre trasket gjennom parken, pakket godt inn i varme klær.

Ingrid, Eirik, and Sondre trudged through the park, well wrapped in warm clothes.

Ingrid så seg rundt, beundret de majestetiske statuene dekker av snø.

Ingrid looked around, admiring the majestic statues covered in snow.

Hun smilte forsiktig til seg selv og håpet at denne dagen kunne bringe familien nærmere.

She smiled gently to herself and hoped that this day could bring the family closer.

Det var en stund siden hun hadde følt seg virkelig forbundet med Eirik, som nå var en tenåring dypt opptatt av verden inni mobiltelefonen sin.

It had been a while since she felt truly connected with Eirik, who was now a teenager deeply engrossed in the world within his mobile phone.

"Eirik, se på denne statuen," sa Ingrid idet de passerte Sinnataggen.

"Eirik, look at this statue," said Ingrid as they passed Sinnataggen.

"Den er så kraftfull, ikke sant?

"It's so powerful, isn't it?"

" Eirik svarte ikke.

Eirik didn't respond.

Han var konsentrert om skjermen sin, noe som fikk Ingrid til å kjenne en stikk av frustrasjon.

He was focused on his screen, which made Ingrid feel a pang of frustration.

Sondre, som alltid var full av liv, gjorde et lite hopp og lo.

Sondre, who was always full of life, did a little jump and laughed.

"Kom igjen, Eirik.

"Come on, Eirik.

Mamma prøver å vise deg noe kult," sa Sondre muntert.

Mom is trying to show you something cool," said Sondre cheerfully.

Men Eirik trakk bare på skuldrene og mumlet noe uforståelig.

But Eirik just shrugged and mumbled something incomprehensible.

Ingrid tok et dypt pust.

Ingrid took a deep breath.

Skulle hun konfrontere Eirik om dette?

Should she confront Eirik about this?

Hun ville ikke ødelegge dagen.

She didn't want to ruin the day.

Plutselig fikk hun en idé.

Suddenly, she got an idea.

"Kanskje vi skal ha en snøballkrig?

"Maybe we should have a snowball fight?"

" foreslo hun med et lurt smil.

she suggested with a sly smile.

Det var som om tiden sto stille et øyeblikk.

It was as if time stood still for a moment.

Så, til Ingrids overraskelse, så Eirik opp, med et smil som danset i øynene hans.

Then, to Ingrid's surprise, Eirik looked up, with a smile dancing in his eyes.

"Seriøst?

"Seriously?

Er du klar for det?

Are you ready for that?"

" utfordret han.

he challenged.

Og med det begynte de.

And with that, they began.

Snøballene fløy mellom statuene, latteren deres fylte luften.

Snowballs flew between the statues, their laughter filled the air.

Eirik kastet en snøball mot Ingrid, som elegant dukket unna, mens Sondre kastet seg inn i leken uten et øyeblikks nøling.

Eirik threw a snowball at Ingrid, who elegantly dodged it, while Sondre dove into the game without a moment's hesitation.

Etterhvert endte de opp liggende i snøen, pustende og leende.

Eventually, they ended up lying in the snow, breathing and laughing.

Den kalde luften fylt med dampen av pusten deres og varmen fra øyeblikket de delte.

The cold air filled with the steam of their breath and the warmth of the moment they shared.

Ingrid så på Eirik, som så skeptisk ut tidligere, men nå sprudlet av glede.

Ingrid looked at Eirik, who seemed skeptical earlier, but now brimmed with joy.

"Jeg visste ikke at du hadde det i seg," lo Eirik mens han børstet snøen av jakken sin.

"I didn't know you had it in you," laughed Eirik as he brushed the snow off his jacket.

Ingrid rakte ut hånden, rufset håret hans med kjærlighet.

Ingrid reached out her hand, ruffled his hair with love.

"Det er mye du ikke vet," svarte hun ertende.

"There's a lot you don't know," she replied teasingly.

For første gang på lenge følte hun at de hadde knyttet et sterkt bånd igjen.

For the first time in a long while, she felt they had formed a strong bond again.

De fortsatte å gå gjennom parken, nå med en lettere stemning mellom dem.

They continued to walk through the park, now with a lighter atmosphere between them.

Ingrid skjønte at noen ganger kunne spontanitet skape de beste øyeblikkene.

Ingrid realized that sometimes spontaneity could create the best moments.

Og Eirik, han følte seg igjen som en del av familien, varmere og mer til stede enn han hadde følt på lenge.

And Eirik, he felt like part of the family again, warmer and more present than he had felt in a long time.

Da dagen gikk mot slutten, visste de at de ville ta med seg minnene fra den snødekte parken.

As the day came to an end, they knew they would carry the memories of the snow-covered park with them.

En enkel dag ute hadde gitt dem noe uventet og verdifullt.

A simple day out had given them something unexpected and valuable.

Sammen marsjerte de hjemover, arm i arm, klare for flere eventyr sammen.

Together they marched home, arm in arm, ready for more adventures together.