Snøen lå som et mykt teppe i Frognerparken.

The snow lay like a soft blanket in Frognerparken.

Trærne strakte de nakne grenene sine mot den grå himmelen, mens statuene sto i stillhet, dekket av et tynt lag hvit snø.

The trees stretched their bare branches toward the gray sky, while the statues stood in silence, covered by a thin layer of white snow.

Det var kaldt, men fredelig.

It was cold, but peaceful.

Sindre spaserte langs stien, med hendene dypt begravet i lommene.

Sindre strolled along the path, his hands deeply buried in his pockets.

Han hadde nylig flyttet tilbake til Oslo etter flere år i utlandet.

He had recently moved back to Oslo after several years abroad.

Følelsen av hjemkomst var mer fremmed enn forventet.

The feeling of returning home was more unfamiliar than expected.

De gamle gatene kjentes både kjente og ukjente.

The old streets felt both familiar and unfamiliar.

Han ønsket å finne tilbake til de vennskapene som en gang hadde gitt ham trygghet.

He wanted to reconnect with the friendships that had once given him security.

Mens han gikk, mistet han seg i tankene om hva slags liv vennene hans kunne leve nå.

As he walked, he lost himself in thoughts about what kind of lives his friends might be living now.

Hadde de forandret seg?

Had they changed?

Hadde han?

Had he?

Det ga en viss motvilje, en frykt for at fortiden ikke kunne gjenvinnes.

There was a certain reluctance, a fear that the past could not be regained.

Da han rundet et hjørne, stoppet han brått.

As he turned a corner, he stopped abruptly.

Foran ham sto Kari, hans gamle venn fra studietiden.

Standing in front of him was Kari, his old friend from college days.

Hun så annerledes ut, men smilendet var det samme.

She looked different, but the smile was the same.

Et smil fullt av liv og varme.

A smile full of life and warmth.

"Sindre!

"Sindre!"

" ropte hun, med en tone av ekte glede i stemmen.

she shouted, with a tone of genuine joy in her voice.

Hun kom mot ham med åpne armer, og omfavnet ham hjertelig.

She came towards him with open arms and embraced him warmly.

Det var som om det ikke hadde gått år siden sist.

It was as if no years had passed since they last met.

"Sindre, hvordan går det med deg?

"Sindre, how are you doing?"

" spurte Kari med lysende øyne.

asked Kari with bright eyes.

Hennes entusiasme var smittsom, men Sindre kjente fortsatt et snev av nøling inni seg.

Her enthusiasm was contagious, but Sindre still felt a hint of hesitation inside.

"Det går greit," svarte han forsiktig.

"It's going well," he replied cautiously.

"Jeg kom nettopp tilbake fra utlandet.

"I just got back from abroad."

""Fantastisk!

"Fantastic!

Du må fortelle meg alt om det," sa Kari ivrig.

You must tell me all about it," said Kari eagerly.

De begynte å gå sammen gjennom parken, snø under føttene deres knirket lett.

They began to walk together through the park, the snow under their feet creaked lightly.

Sindre kjente at nervøsiteten begynte å avta.

Sindre felt the nervousness begin to dissipate.

Samtalen fløt naturlig.

The conversation flowed naturally.

De delte historier, litt om karriere, litt om livet.

They shared stories, a bit about careers, a bit about life.

Kari snakket om jobben på museet, om kunst, om skjønnheten i historien.

Kari talked about her job at the museum, about art, about the beauty in history.

Mens de snakket, følte Sindre hvordan frykten for forandring smuldret bort.

As they talked, Sindre felt how the fear of change crumbled away.

Kari hadde endret seg, og det hadde han også, men en essens av deres vennskap forble den samme.

Kari had changed, and so had he, but the essence of their friendship remained the same.

De lo, delte minner og drømte om fremtiden.

They laughed, shared memories, and dreamed about the future.

Da de endelig nådde enden av stien, stoppet de opp.

When they finally reached the end of the path, they stopped.

Kari så ham dypt inn i øynene.

Kari looked deeply into his eyes.

"Jeg har savnet deg, Sindre.

"I've missed you, Sindre.

Det er godt å ha deg hjemme igjen.

It's good to have you home again."

"Sindre smilte, varmere nå.

Sindre smiled, now warmer.

"Jeg har savnet deg også.

"I've missed you too.

Det er godt å være hjemme.

It's good to be home."

"Med denne enkle bekreftelsen skjønte han at han ikke trengte å være redd for å knytte seg til fortiden.

With this simple confirmation, he realized he didn't need to be afraid of reconnecting with the past.

Selv med forandringer, bar den med seg kjente bånd, bånd som kunne gjenopptas og styrkes.

Even with changes, it carried familiar bonds, bonds that could be resumed and strengthened.

Snøen falt mykt rundt dem mens de sa farvel.

The snow fell softly around them as they said their goodbyes.

Idet han gikk videre, kjente Sindre noe forsvinne, noe av frykten for fremmedheten av byen han en gang kalte hjem.

As he continued on, Sindre felt something disappear, some of the fear of the strangeness of the city he once called home.

Kari hadde minnet ham på at til og med i endring, gjenstod noe konstant.

Kari had reminded him that even in change, something constant remained.

Sindre hadde funnet trøst i Oslo.

Sindre had found solace in Oslo.

Han hadde funnet en bit av familien sin, av det som forankret ham.

He had found a piece of his family, of what anchored him.

En dag, snart, skulle han nå ut til flere gamle venner, klare for å gjenoppdage, bygge nye forbindelser og kanskje til og med skape nye minner.

One day, soon, he would reach out to more old friends, ready to rediscover, build new connections, and perhaps even create new memories.