Den skarpe vinden blåste kaldt gjennom de tomme gatene i Oslo.

The sharp wind blew cold through the empty streets of Oslo.

Byen var dekket av et tykt lag snø, som skjulte de ødelagte restene av det som en gang var et livlig sted.

The city was covered in a thick layer of snow, which hid the broken remnants of what once was a lively place.

Over alt hang en tung stillhet, bare brutt av lyden av knasende snø under føttene til tre figurer.

Everywhere hung a heavy silence, broken only by the sound of crunching snow under the feet of three figures.

Eirik, Kari og Siv skrittet bestemt fremover, mot et sted som kun eksisterte i rykter.

Eirik, Kari, and Siv strode determinedly forward, toward a place that existed only in rumors.

Eirik ledet an.

Eirik led the way.

Han stammet inn kragen sin for å holde kulden ute, mens tankene hans beveget seg mellom håp og frykt.

He turned up his collar to keep the cold out, while his thoughts moved between hope and fear.

Håpet om å finne sikkerheten den ryktede bosetningen kunne gi, men også frykten for hva de ville miste på veien.

The hope of finding safety in the rumored settlement, but also the fear of what they would lose along the way.

Kari gikk ved siden av ham, øynene hennes skinnet med optimisme.

Kari walked beside him, her eyes shining with optimism.

Hun pratet om hvordan de kunne bygge opp samfunnet igjen, finne nye måter å klare seg på i denne nye verden.

She talked about how they could rebuild society, find new ways to manage in this new world.

Siv fulgte bak.

Siv followed behind.

Hennes våkne blikk vurderte omgivelsene for farer.

Her watchful eyes assessed the surroundings for dangers.

Hun stolte på instinktene sine, og de hadde reddet dem mer enn én gang før.

She trusted her instincts, and they had saved them more than once before.

De sto foran en avgjørelse.

They faced a decision.

Kartet de fant i en gammel butikk viste to veier.

The map they found in an old store showed two roads.

Den ene var lang og svingete, men ganske sikker.

One was long and winding, but fairly safe.

Den andre var kort, men potensielt farlig.

The other was short but potentially dangerous.

Eirik måtte velge.

Eirik had to choose.

Han kjente på ansvaret for gruppen, og han tenkte på det Kari hadde sagt.

He felt the responsibility for the group, and he thought about what Kari had said.

Noen ganger er det nødvendig å ta sjanser for å skape forbedringer.

Sometimes it is necessary to take chances to make improvements.

"Vi tar den korte veien," bestemte han seg til slutt, stemmen hans var stille men bestemt.

"We'll take the short route," he finally decided, his voice quiet but firm.

Siv kastet et skeptisk blikk, men sa ingenting.

Siv cast a skeptical glance but said nothing.

De gikk videre, vinden grov gropene i kinnene.

They moved on, the wind carving grooves in their cheeks.

På midten av ettermiddagen truet snøstormen dem.

By mid-afternoon a snowstorm threatened them.

Snøen danset vilt i luften og gjorde det nesten umulig å se.

The snow danced wildly in the air, making it nearly impossible to see.

De møtte en blokkert vei av kollapsede bygninger.

They encountered a blocked road of collapsed buildings.

Eirik frøs til.

Eirik froze.

Panikk truet med å gripe ham, men han tvang seg selv til å puste dypt og tenke klart.

Panic threatened to seize him, but he forced himself to breathe deeply and think clearly.

Han så på Kari og Siv, deres ansikter vage i snødrivet.

He looked at Kari and Siv, their faces vague in the snowdrift.

"Vi må finne ly," sa han.

"We must find shelter," he said.

I en velkjent stilling tok de tilflukt i et forfallent bygg.

In a familiar position, they took refuge in a dilapidated building.

De flyttet noe vrakgods for å tette en glippe mot vinden.

They moved some debris to seal a gap against the wind.

"Vi venter her til stormen legger seg," erklærte Eirik.

"We'll wait here until the storm calms down," Eirik declared.

Det tok flere timer før stormen nådig begynte å stilne.

It took several hours before the storm began to graciously subside.

De forlot tilfluktsstedet, litt vaklende, men bestemte på nytt.

They left the shelter, a bit unsteady but resolute once more.

Da de endelig nådde koordinatene til den sagnomsuste bosetningen, var det en kald og hul følelse som møtte dem.

When they finally reached the coordinates of the legendary settlement, they were met with a cold and hollow feeling.

Stedet var øde.

The place was desolate.

Bygningene tomme, ingen tegn til liv.

The buildings empty, no sign of life.

Eirik stirret på de hule strukturer, en knyttneve av skuffelse i magen.

Eirik stared at the hollow structures, a fist of disappointment in his gut.

Men så fant Siv noe—tegn som førte mot en ny retning.

But then Siv found something—tracks leading in a new direction.

Fotspor i snøen som tydet på at andre hadde vært her og beveget seg videre.

Footprints in the snow indicating that others had been there and moved on.

Kari smilte oppmuntrende til Eirik, hennes optimisme ustoppelig selv i møte med tomheten.

Kari smiled encouragingly at Eirik, her optimism unstoppable even in the face of emptiness.

"De har gått videre.

"They've moved on.

Vi kan finne dem.

We can find them."

"Med en ny gnist av håp begynte de igjen å marsjere.

With a new spark of hope, they began marching again.

Denne gangen visste Eirik noe han ikke hadde visst før: Våge kan være like viktig som å beskytte.

This time Eirik knew something he hadn't known before: Daring can be as important as protecting.

Veien videre var fortsatt ukjent, men nå hadde de både en retning og et nytt løfte om håp å jage.

The road ahead was still unknown, but now they had a direction and a new promise of hope to chase.

Med besluttsomhet og et nytt perspektiv, trosset de den kalde vinden som igjen hadde begynt å blåse.

With determination and a new perspective, they defied the cold wind that had begun to blow once more.

Det var ikke slutten de hadde forventet, men det var en begynnelse.

It wasn't the ending they had expected, but it was a beginning.

En ny start.

A new start.

En bevegelse mot noe bedre.

A movement toward something better.