Snø hadde falt i flere dager, og det gamle vikingbosetningen var dekket med et tykt teppe av hvitt.

Snow had been falling for several days, and the old Viking settlement was covered with a thick blanket of white.

Fjellene rundt ble nesten borte i det grå lyset av vinteren.

The mountains around almost disappeared in the gray light of winter.

Det var en tid for å holde seg innendørs, men Astrid hadde annet i tankene.

It was a time to stay indoors, but Astrid had something else in mind.

Hun sto foran langhuset, omringet av de andre landsbyboerne.

She stood in front of the longhouse, surrounded by the other villagers.

De mumlet lavt.

They murmured quietly.

Kulda bet henne i kinnene, men øynene hennes brant med en besluttsomhet som ingen kunne overse.

The cold bit her cheeks, but her eyes burned with a determination that no one could overlook.

"Vi trenger mer ved og mat," sa hun til forsamlingen.

"We need more wood and food," she said to the gathering.

"Jeg vet at ruten ved elven er farlig, men vi har knapt tid.

"I know the route by the river is dangerous, but we have little time.

Vi må ta sjansen.

We must take the chance."

"Ingrid, kjent for sin skepsis, trådte frem.

Ingrid, known for her skepticism, stepped forward.

"Astrid, dette er ikke et enkelt valg.

"Astrid, this is not an easy choice.

Tradisjonene våre viser en annen vei.

Our traditions show another way.

Hva om du tar feil?

What if you're wrong?"

"Astrid møtte Ingrid med et fast blikk.

Astrid met Ingrid with a steady gaze.

"Vi må nå handle.

"We must act now.

Jeg er sikker på at vi klarer det sammen.

I am sure we can do it together."

" Ved siden av Astrid sto Leif, trofast som alltid.

Beside Astrid stood Leif, faithful as always.

Han nikket til henne, stille enig i planen.

He nodded to her, silently agreeing with the plan.

Sammen med en liten gruppe dro Astrid, Leif og Ingrid ut.

Together with a small group, Astrid, Leif, and Ingrid set out.

Skritt i snøen førte dem nedover den smale stien ved skogen.

Steps in the snow led them down the narrow path by the forest.

Trærne var dekket av tung snø, bøyd som gamle menn.

The trees were covered with heavy snow, bent like old men.

Leif kastet forsiktige blikk mot himmelen.

Leif cast cautious glances at the sky.

"Storm kommer," sa han lavt til Astrid.

"Storm coming," he said softly to Astrid.

Astrid visste at de ikke kunne snu nå.

Astrid knew they couldn't turn back now.

Tiden var knapp.

Time was short.

Snøen begynte å piske nedover før de nådde elven.

The snow began to whip down before they reached the river.

Stormen hadde kommet raskere enn forventet.

The storm had come faster than expected.

Vinden ulte i ørene deres, en kald hvisking som truet med å blåse bort håpet.

The wind howled in their ears, a cold whisper threatening to blow away hope.

Astrid stoppet og samlet gruppen.

Astrid stopped and gathered the group.

"Vi må finne ly," ropte hun over stormens bråk.

"We must find shelter," she shouted over the storm's noise.

"Følg meg!

"Follow me!"

" De kjempet seg gjennom stormen til en hule som skjulte seg i fjellet.

They fought their way through the storm to a cave hidden in the mountain.

Der inne samlet de seg og ventet til stormen roet seg.

Inside, they gathered and waited for the storm to calm.

Da vinden endelig dempet seg, så de et brutt, snødekket landskap foran seg.

When the wind finally subsided, they saw a shattered, snow-covered landscape in front of them.

Men Astrid var ikke redd.

But Astrid was not afraid.

"Kom, vi har arbeid å gjøre," sa hun og stod fast.

"Come, we have work to do," she said standing firm.

Med Leif og Ingrid ved sin side, samlet de ved og mat i all hast.

With Leif and Ingrid by her side, they hastily gathered wood and food.

Veien tilbake til landsbyen var tøff, men de gikk med sikkert fotfeste.

The way back to the village was tough, but they walked with sure footing.

Da de endelig sto igjen foran langhuset, var sekkene deres fulle.

When they finally stood again in front of the longhouse, their bags were full.

Landsbyboerne kom ut for å møte dem.

The villagers came out to meet them.

Den eldre, som ikke hadde hatt tro på Astrid, så nå annerledes på henne.

The elderly, who hadn't had faith in Astrid, now looked at her differently.

Ingrid nikket respektfullt.

Ingrid nodded respectfully.

"Du klarte det, Astrid.

"You did it, Astrid.

Jeg tok feil.

I was wrong."

" Astrid smilte beskjedent.

Astrid smiled modestly.

Hun følte stolthet og en nyvunnet tillit.

She felt pride and newfound confidence.

Leif fanget blikket hennes et øyeblikk, og uten ord ble noe forstått.

Leif caught her eye for a moment, and without words, something was understood.

Astrid hadde bevist sin styrke og ledelse.

Astrid had proven her strength and leadership.

I kulden og uroen av vinter hadde de skapt nytt håp.

In the cold and unrest of winter, they had created new hope.

Bosetningen var reddet for en stund, og i hjertene til folket brant en ny respekt for sin leder.

The settlement was saved for a while, and in the hearts of the people, a new respect burned for their leader.

Astrid hadde funnet sin plass og vunnet alles hjerter, inklusive sitt eget.

Astrid had found her place and won everyone's hearts, including her own.