Lars sto på Oslo Sentralstasjon, nervøs men spent.

Lars stood at Oslo Sentralstasjon, nervous but excited.

Han sjekket klokken igjen.

He checked the clock again.

Toget fra Bergen skulle ankomme hvert øyeblikk.

The train from Bergen was supposed to arrive any moment.

Det var midt på vinteren, og kulden bet i skinnene utenfor, hvor et tynt lag av snø dekket bakken.

It was the middle of winter, and the cold bit at the tracks outside, where a thin layer of snow covered the ground.

Innsiden av stasjonen var varm, og lyden av kaffemaskiner fra kioskene fylte luften med en trøstende aroma.

Inside the station was warm, and the sound of coffee machines from the kiosks filled the air with a comforting aroma.

Lars holdt en liten gave i hånden.

Lars held a small gift in his hand.

En rød eske med en liten bryllupsfigur inni—en liten gest til Ingrid.

A red box with a little wedding figurine inside—a small gesture for Ingrid.

Det var mange år siden de to hadde sett hverandre.

It had been many years since the two had seen each other.

På universitetet hadde de vært bestevenner, men livet hadde tatt dem i ulike retninger.

In university, they had been best friends, but life had taken them in different directions.

Ingrid flyttet til utlandet og de mistet kontakten.

Ingrid moved abroad, and they lost contact.

Nå, takket være en tekstmelding og et lite dytt fra hans venn Kari, hadde de tatt opp tråden igjen.

Now, thanks to a text message and a little nudge from his friend Kari, they had reconnected.

Kanskje kunne de finne tilbake til det de en gang hadde.

Maybe they could find their way back to what they once had.

Lars så mot plattformen.

Lars looked towards the platform.

Togene kom, menneskene strømmet ut, og midt i mengden fanget han et kjent ansikt.

The trains came, people streamed out, and in the middle of the crowd, he spotted a familiar face.

Ingrid var der.

Ingrid was there.

Hun hadde klippet håret kortere, og hun bar en tykk, blå frakk.

She had cut her hair shorter, and she wore a thick, blue coat.

Han vinket, og øynene hennes lyste opp da hun så ham.

He waved, and her eyes lit up when she saw him.

"Hei, Lars!

"Hi, Lars!"

" sa Ingrid, med en anelse av en utenlandsk aksent.

said Ingrid, with a hint of a foreign accent.

Hjertet hans lettet på en måte han ikke hadde kjent på lenge.

His heart lifted in a way he hadn't felt in a long time.

"Hei, Ingrid," svarte han, og overleverte gaven.

"Hi, Ingrid," he replied, handing over the gift.

Hun smilte overrasket og pakket den opp.

She smiled in surprise and unwrapped it.

"Å, denne husker jeg," sa hun og lo.

"Oh, I remember this," she said, laughing.

"Vi snakket alltid om dette på universitetet.

"We always talked about this at university."

" Latteren hennes var den samme, varm og smittende.

Her laughter was the same, warm and infectious.

Men det var noe annerledes, en avstand i blikket hennes som han ikke kunne plassere.

But there was something different, a distance in her eyes that he couldn't place.

Det begynte litt stivt.

It started off a bit stiff.

De snakket om vær og reise, men etter hvert som de vandret gjennom Oslo, begynte samtalen å flyte lettere.

They talked about the weather and travel, but as they strolled through Oslo, the conversation began to flow more easily.

De besøkte Frognerparken, snakket om gamle minner og nye erfaringer.

They visited Frognerparken, talked about old memories and new experiences.

Ingrid fortalte om livet i utlandet, og Lars åpnet opp om hvor ensom han hadde følt seg i det siste.

Ingrid spoke about life abroad, and Lars opened up about how lonely he had been feeling lately.

Innsikten delte dem og brakte dem nærmere.

The insights they shared separated them and brought them closer together.

Sett fra en benk nær havneområdet, i snørik stilhet, innså Lars at han ikke lenger følte seg alene.

Sitting on a bench near the harbor area, in snowy silence, Lars realized that he no longer felt alone.

Ingrid hadde også forandret seg, men kjernen av vennskapet deres forble.

Ingrid had changed too, but the core of their friendship remained.

Dagen gikk med til latter og samtaler, og for første gang på lang tid følte han seg håpefull.

The day was filled with laughter and conversations, and for the first time in a long time, he felt hopeful.

Da de skiltes den kvelden, følte Lars at noe i ham hadde endret seg.

When they parted that evening, Lars felt that something in him had changed.

Han var klar til å være mer åpen, mer sårbar, og i dette fant han styrke.

He was ready to be more open, more vulnerable, and in this, he found strength.

Ingrids besøk ble til en ny start, og han gledet seg til fremtiden—ikke mer som en ensom vinter, men full av muligheter og varme vennskap.

Ingrid's visit became a new beginning, and he looked forward to the future—not as a lonely winter, but full of possibilities and warm friendships.