Det var en kald, men lys vinterdag i Oslo.

It was a cold but bright winter day in Oslo.

Snøfnugg dalte sakte fra himmelen og la seg lett på bakken.

Snowflakes slowly drifted down from the sky, settling lightly on the ground.

Lysene i gatene blinket mot den glatte isen mens folk flokket seg rundt den travle Torgplassen.

The streetlights shimmered against the slick ice as people gathered around the bustling Torgplassen.

Her fylte lukten av gløgg og ferske bakervarer luften.

The air was filled with the scent of mulled wine and freshly baked goods.

Markedsbodene var pyntet med fargerike frukter, grønnsaker, og håndlagde smykker.

The market stalls were adorned with colorful fruits, vegetables, and handmade jewelry.

Siv gikk rolig mellom bodene, pakket godt inn i en tykk jakke og ullskjerf.

Siv walked leisurely among the stalls, wrapped snugly in a thick coat and wool scarf.

Hun elsket følelsen av vinterkulda mot huden og lyden av glade mennesker rundt seg.

She loved the sensation of the winter chill against her skin and the sound of happy people around her.

Hun var forsiktig av natur, alltid med én fot på bakken.

She was cautious by nature, always with one foot on the ground.

Denne dagen ønsket hun bare å nyte en fredelig ettermiddag.

Today, she just wanted to enjoy a peaceful afternoon.

Blant flere besøkende, så hun Mikkel.

Among the many visitors, she saw Mikkel.

Han var en av de som handlet frukt ved en av bodene.

He was one of those buying fruit at one of the stalls.

Mikkel var vennlig, alltid med et smil om munnen.

Mikkel was friendly, always with a smile on his face.

Men plutselig endret ansiktet hans seg.

But suddenly his expression changed.

Han så stresset ut og grep tak i halsen.

He looked stressed and clutched his throat.

I et øyeblikk ble plassen rundt dem stille.

For a moment, the area around them fell silent.

Siv sto et øyeblikk og så på.

Siv stood for a moment, watching.

Hjertet hennes slo raskt.

Her heart was racing.

Minnene fra barndommen, sykehusbesøkene, vekket en dyp frykt.

Memories from childhood, hospital visits, stirred a deep fear.

Hun nølte.

She hesitated.

Men hun visste hun måtte handle.

But she knew she had to act.

Mikkel trengte hjelp.

Mikkel needed help.

Uten å tenke mer, gikk Siv frem.

Without thinking further, Siv stepped forward.

Hun tok av seg skjerfet og nærmet seg Mikkel.

She took off her scarf and approached Mikkel.

"Pust rolig," sa hun mykt og surret skjerfet rundt.

"Breathe calmly," she said softly, wrapping the scarf around.

Hun vet ikke hvorfor, men det hjalp å holde ham rolig.

She didn't know why, but it helped to keep him calm.

En annen kunde løp for å hente hjelp.

Another customer ran to get help.

Folk rundt dem begynte å ringe etter ambulanse.

People around them began calling for an ambulance.

Snart hørte de sirener nærme seg.

Soon, they heard sirens approaching.

Mikkel ble straks tatt hånd om av medisinere.

Mikkel was quickly attended to by medics.

Siv trakk pusten dypt, lettet men fortsatt skjelvende.

Siv took a deep breath, relieved but still trembling.

Etter at ambulansen kjørte bort, sto Siv igjen med en uventet følelse: mot.

After the ambulance drove away, Siv was left with an unexpected feeling: courage.

Hun følte et snev av stolthet over å ha hjulpet.

She felt a tinge of pride for having helped.

Hun hadde overvunnet sin frykt, om bare for et øyeblikk, og gjort en forskjell.

She had overcome her fear, if only for a moment, and made a difference.

Det var ingen liten seier for henne.

It was no small victory for her.

Snøen fortsatte å falle, like vakker og glitrende som før, mens Torgplassen vendte tilbake til sin vanlige travle ro.

The snow continued to fall, as beautiful and sparkling as before, while Torgplassen returned to its usual bustling calm.

Siv følte at vinterdagen i Oslo hadde gitt henne noe mer enn bare markedsvarer.

Siv felt that the winter day in Oslo had given her something more than just market goods.

Hun gikk videre, varm på innsiden, klar for alt denne dagen kunne bringe.

She moved on, warm on the inside, ready for whatever the day might bring.