Sander sto foran det store vinduet i inkubatoren og så utover Oslo.

Sander stood in front of the large window in the incubator, looking out over Oslo.

Den klare, friske høstluften fylte rommet, og trebladene danset utenfor.

The clear, fresh autumn air filled the room, and the leaves danced outside.

Inne surret folk rundt, opptatt med arbeidet sitt.

Inside, people buzzed around, busy with their work.

Veggene var dekket av tavler fulle av skisser og nye ideer.

The walls were covered with boards full of sketches and new ideas.

Lyden av tastaturklapring og ivrige samtaler fylte rommet.

The sound of typing and eager conversations filled the room.

"Sander!

"Sander!

Møtet er flyttet opp til i morgen tidlig," sa Elin stresset.

The meeting has been moved to tomorrow morning," Elin said stressed.

Hun stod i døråpningen med bekymring i øynene.

She stood in the doorway with concern in her eyes.

Bjørn, som satt bøyd over en laptop, så opp.

Bjørn, who was bent over a laptop, looked up.

"Hva?

"What?

Vi er jo ikke klare!

We're not ready!"

"Sander kjente panikken stige.

Sander felt panic rising.

Produktet var ikke ferdig.

The product was not finished.

Tankene fløy gjennom hodet hans.

Thoughts flew through his head.

Skulle de ikke presentere?

Weren't they going to present?

Men dette var deres sjanse til å imponere investorene.

But this was their chance to impress the investors.

Han trakk pusten dypt.

He took a deep breath.

"Vi må jobbe sammen," sa han bestemt.

"We have to work together," he said decisively.

"Elin, du tar deg av presentasjonen.

"Elin, you handle the presentation.

Bjørn, skaff de siste tallene.

Bjørn, get the latest figures.

Jeg vil sørge for at demoen fungerer så godt som mulig.

I'll make sure the demo works as well as possible."

"Kvelden ble lang.

The evening was long.

Teamet jobbet side om side, mer sammensveiset enn noen gang.

The team worked side by side, more united than ever.

Sander innså at han måtte stole på Elin og Bjørn.

Sander realized he had to trust Elin and Bjørn.

Han behøvde ikke gjøre alt selv.

He didn't need to do everything himself.

Neste morgen trakk Sander pusten dypt foran inngangen til presentasjonsrommet.

The next morning, Sander took a deep breath in front of the entrance to the presentation room.

Han kunne fortsatt kjenne at nervene lå utenpå kroppen.

He could still feel the nerves on edge.

"La oss gå inn og gjøre vårt beste," sa han til de andre.

"Let's go in and do our best," he said to the others.

Presentasjonen begynte bra, men så kom uventede tekniske problemer.

The presentation started well, but then unexpected technical problems arose.

Demoen ville ikke fungere som planlagt.

The demo wouldn't work as planned.

Sander snudde seg mot publikum, med Elin og Bjørn ved sin side.

Sander turned to the audience, with Elin and Bjørn by his side.

Han måtte improvisere.

He had to improvise.

"Selv om alt ikke fungerer nå, vil jeg vise dere potensialet i dette produktet," sa han med glød.

"Even though everything isn't working now, I want to show you the potential of this product," he said with passion.

Sammen med Elin og Bjørn gikk han gjennom ideene, forklarte hvordan alt ville fungere når alt var på plass.

Together with Elin and Bjørn, he went through the ideas, explaining how everything would work when everything was in place.

Investorene lyttet.

The investors listened.

De kunne se engasjementet og innovasjonen.

They could see the engagement and innovation.

De så for seg fremtiden til produktet.

They envisioned the future of the product.

Da presentasjonen var over, kom en av investorene bort til dem.

When the presentation was over, one of the investors came over to them.

"Vi ser potensialet," sa han med et smil.

"We see the potential," he said with a smile.

"Dere får mer tid til å fullføre arbeidet.

"You will have more time to complete your work."

"Sander følte lettelse skylle over ham.

Sander felt relief wash over him.

De hadde klart det.

They had made it.

Senere, da de tok en pause ved det samme store vinduet, så Sander på Elin og Bjørn.

Later, as they took a break by the same large window, Sander looked at Elin and Bjørn.

Han innså at dette var en ny start.

He realized that this was a new beginning.

Han trengte ikke å bære hele vekten alene.

He didn't need to carry the whole weight alone.

Samarbeidet hadde gjort dem sterkere.

The collaboration had made them stronger.

"Vi gjorde det sammen," sa han, med et smil om munnen.

"We did it together," he said, with a smile on his face.

Fra nå av skulle han stole mer på sine kolleger.

From now on, he would trust his colleagues more.

Han visste at fremtiden deres, som de fargerike høstbladene utenfor, skulle være lys og full av muligheter.

He knew that their future, like the colorful autumn leaves outside, would be bright and full of possibilities.