Solen kikket gjennom de knuste vinduene, kastet skarpe lysstråler over det støvete gulvet i den forlatte fiskeforedlingsfabrikken.

The sun peered through the shattered windows, casting sharp beams of light over the dusty floor of the abandoned fish processing factory.

Den gamle maskinens metall rustet stille bort, mens lukta av salt og forfall hang tungt i luften.

The metal of the old machines quietly rusted away, while the smell of salt and decay hung heavily in the air.

Kari satt på det kalde gulvet med benet strekt ut foran seg.

Kari sat on the cold floor with her leg stretched out in front of her.

Smerten fra den brukne leggen gjorde ansiktet hennes blekt, men øynene var likevel skarpe og bestemte.

The pain from the broken leg made her face pale, but her eyes were nonetheless sharp and determined.

Ved siden av henne var Lars i ferd med å sette sammen en improvisert båre.

Beside her, Lars was in the process of assembling an improvised stretcher.

Sommerens varme kunne ikke trenge inn i fabrikken, men en pulserende energi fylte rommet.

The summer's warmth couldn't penetrate the factory, but a pulsating energy filled the room.

Det var Sankthans, midtsommerens aften, og lyden av bølger som slo mot kysten utenfor blandet seg med Lars’ grynt mens han strammet tauene.

It was Sankthans, midsummer's eve, and the sound of waves crashing against the coastline outside mixed with Lars’ grunts as he tightened the ropes.

Lars var fokusert, men han bar på en stille frykt, en frykt for å miste Kari til den fiendtlige verdenen utenfor.

Lars was focused, but he carried a silent fear, a fear of losing Kari to the hostile world outside.

"Er du klar?

"Are you ready?"

" spurte Kari med en uklanderlig ro, til tross for sin sårbare situasjon.

asked Kari with impeccable calm, despite her vulnerable situation.

Lars nikket, mer til seg selv enn til henne.

Lars nodded, more to himself than to her.

"Vi må nå det medisinske campet," sa han, med en fast stemme som prøvde å skjule de indre tvilene.

"We need to reach the medical camp," he said, with a firm voice that tried to conceal his inner doubts.

De forlot det trygge skjulestedet, Lars halende båren sakte fremover på grusvei.

They left the safe hiding place, Lars slowly dragging the stretcher forward on the gravel road.

Skritt for skritt, med en takt diktert av smertene hennes.

Step by step, at a pace dictated by her pain.

Veien til den neste byen var ikke bare lang, men også farlig.

The road to the next town was not only long but also dangerous.

Området var kjent for å være bebodd av skrotnomader som utnyttet de sårbare.

The area was known to be inhabited by scavengers who took advantage of the vulnerable.

På et tidspunkt tvang situasjonen dem inn i et merkelig, forkrøplet bygg.

At one point, the situation forced them into a strange, crippled building.

Taket hadde kollapset i en avsidelig del, men det ga dem et nødvendig dekke.

The roof had collapsed in a secluded part, but it provided them with necessary cover.

Mens de beveget seg forsiktig gjennom vraket, klang noen fjern latter i avstanden.

As they cautiously moved through the wreckage, distant laughter echoed in the distance.

Skrotnomader.

Scavengers.

Kari holdt pusten.

Kari held her breath.

Da de nådde utgangene, ble de stanset.

When they reached the exits, they were stopped.

"Hva har dere her?

"What do you have here?"

" spurte en grumsete stemme.

asked a rough voice.

En liten gruppe menn trådte ut fra skyggen, satte seg foran dem.

A small group of men stepped out from the shadows, positioning themselves in front of them.

Lars svarte raskt at de ikke hadde noe å gi, hudfargen blek av frykt, men bestemtheten i blikket hans forble urokkelig.

Lars quickly responded that they had nothing to offer, his complexion pale with fear, yet the determination in his gaze remained unwavering.

En av mennene gestikulerte truende med håndflatene åpne.

One of the men gestured threateningly with his palms open.

Lars, med en nødvendighetens list, lot som han snublet bakover, ropte at han hadde sett noe bevege seg.

Lars, with the cunning of necessity, pretended to stumble backward, yelling that he had seen something move.

Mennene ble distrahert, og Lars hvisket kjapt til Kari.

The men were distracted, and Lars quickly whispered to Kari.

Hun forstod blikket hans, modigere nå enn noen gang.

She understood his glance, braver now than ever.

Med all den styrken hun kunne mobilisere, trakk hun seg bakover, ut av mennenes synsfelt mens Lars fikk dem til å vente, ignorere seg for en liten stund.

With all the strength she could muster, she pulled herself backward, out of the men's line of sight while Lars kept them waiting, ignoring him for a brief moment.

Det fungerte.

It worked.

Kari kom seg bort ved hjelp av noen lutende bjelker som ga henne litt skjul og støtte.

Kari managed to get away with the help of some leaning beams that provided her a bit of cover and support.

Men da hun snudde seg mot Lars igjen, så hun at en av scenerne merket hva som skjedde.

But when she turned back towards Lars, she saw that one of the scene members had noticed what was happening.

En kort kamp blekjempet mellom dem, og Lars fikk sår i skuldra mens han tok et raskt trekk opp på en ledende jernstump, som krevde at karene trakk seg bakover.

A brief fight ensued between them, and Lars got a wound in his shoulder as he made a swift leap onto a protruding iron bar, which forced the guys to back away.

De to kom seg videre, med Kari i ledelsen, betraktelig langsommere nå som båren var glemt og Lars haltet med blødende sår.

The two moved on, with Kari in the lead, considerably slower now that the stretcher was forgotten and Lars was limping with a bleeding wound.

De nådde den medisinske campen akkurat i tide før natten senket seg.

They reached the medical camp just in time before night fell.

De ble tatt inn med åpne armer, og Kari fikk raskt den nødvendig behandlingen.

They were taken in with open arms, and Kari quickly received the necessary treatment.

Lars så på mens Kari mottok hjelpen.

Lars watched as Kari received the help.

Han visste at det ikke lengre var kun han som kunne beskytte henne, og det var greit.

He knew that it was no longer just him who could protect her, and that was okay.

Kari, derimot, følte en ny sikkerhet innenfor seg.

Kari, on the other hand, felt a new sense of security within herself.

Hun visste nå bedre enn noen gang at hun kunne stå på egne bein, selv med et brukket bein.

She now knew better than ever that she could stand on her own two feet, even with a broken leg.

Sammen opplevde de, på denne midtsommernatten, noe nytt.

Together, on this midsummer night, they experienced something new.

Endring, men til det bedre, var hva de hadde oppnådd.

Change, but for the better, was what they had achieved.