Katrine stirret på døren til kontoret.

Katrine stared at the office door.

Hun kunne høre lydene av latter og småsnakk innenfra.

She could hear the sounds of laughter and small talk from within.

Et juletre sto i hjørnet, glitrende med lys.

A Christmas tree stood in the corner, glittering with lights.

Katrine følte seg som en katt i et hundehus.

Katrine felt like a cat in a doghouse.

Innvendig var hun usikker, men utvendig prøvde hun å være usårbar.

Inside, she was uncertain, but outwardly, she tried to be invulnerable.

Hun var ankommet julefesten på jobb, men følelsene av utilstrekkelighet la en skygge over kvelden.

She had arrived at the work Christmas party, but feelings of inadequacy cast a shadow over the evening.

Hun hadde også en familie gjenforening senere.

She also had a family reunion later.

Tanken på det fikk henne til å grøsse.

The thought of it made her shiver.

Hennes familie, særlig søsteren Elin, var suksessrike og selvsikre.

Her family, especially her sister Elin, were successful and confident.

Katrine følte seg ofte liten i deres nærvær.

Katrine often felt small in their presence.

Inne i rommet løp en kollega rundt med nisselue, og det luktet gløgg og pepperkaker.

Inside the room, a colleague ran around with a Santa hat, and it smelled of gløgg and gingerbread cookies.

Katrine tok en dyp pust og trådte over terskelen.

Katrine took a deep breath and stepped over the threshold.

Hun smilte forsiktig til folk hun kjente, men følte seg fortsatt isolert.

She smiled cautiously at people she knew, but still felt isolated.

Svein, en kollega fra regnskapsavdelingen, sto alene ved buffébordet.

Svein, a colleague from the accounting department, stood alone by the buffet table.

Han så like ukomfortabel ut som hun følte seg.

He looked as uncomfortable as she felt.

De hadde aldri snakket mye, utenom et par ord ved kopimaskinen.

They had never talked much, except for a few words by the copier.

Hun nærmet seg forsiktig.

She approached him carefully.

"Hei, Svein," sa hun lavt.

"Hi, Svein," she said softly.

Han så opp, en smule overrasket.

He looked up, a bit surprised.

"Hei, Katrine," svarte han med et lett smil.

"Hi, Katrine," he replied with a slight smile.

"Ikke helt din type fest, antar jeg?

"Not exactly your type of party, I guess?"

"Hun nikket.

She nodded.

"Litt overveldende, kanskje.

"A bit overwhelming, maybe."

"De sto en stund i stillhet, men det var en behagelig stillhet.

They stood in silence for a while, but it was a comfortable silence.

"Jeg føler meg noen ganger litt utenfor," sa Svein plutselig.

"Sometimes I feel a bit out of place," Svein suddenly said.

Katrine så på ham og kjente en gjenklang i ordene hans.

Katrine looked at him and felt a resonance in his words.

"Samme her," innrømmet hun.

"Same here," she admitted.

"Det er vanskelig å føle at man hører til.

"It's hard to feel like you belong."

"Svein nikket, og de snakket mer.

Svein nodded, and they talked more.

Om arbeidet, om utfordringer, og om de usikkerhetene de begge skjulte bak fasadene.

About work, about challenges, and about the insecurities they both hid behind facades.

De delte flere åpne øyeblikk, og det forandret noe i Katrine.

They shared several open moments, and it changed something in Katrine.

Senere, ved familiegjenforeningen, kjente hun seg roligere.

Later, at the family reunion, she felt calmer.

Elin kom bort.

Elin came over.

"Hei, Katrine.

"Hi, Katrine.

Hvordan går det?

How's it going?"

"Katrine nølte, men valgte å være ærlig.

Katrine hesitated but chose to be honest.

"Det går bedre nå.

"It's better now.

Jeg prøver å finne meg selv.

I'm trying to find myself."

"Elin smilte, "Det gjør vi alle.

Elin smiled, "We all are.

Det er bra å være ærlig.

It's good to be honest."

"Julenatten endte med snøfnugg som landet lett på bakken.

The Christmas night ended with snowflakes that landed softly on the ground.

Katrine så ut av vinduet, presset et vennlig smil.

Katrine looked out the window, pressing a friendly smile.

Hun hadde kanskje ikke løst alle sine følelsesmessige knuter, men hun hadde tatt et skritt mot aksept—aksept av seg selv.

She might not have solved all her emotional knots, but she had taken a step towards acceptance—acceptance of herself.

Svein hadde hjulpet henne med å se at hun ikke var alene, at hun var ok akkurat slik hun var.

Svein had helped her see that she was not alone, that she was okay just as she was.

Hun følte seg lettere, som om snøen utenfor også hadde brakt med seg en ny begynnelse.

She felt lighter, as if the snow outside also brought with it a new beginning.