
Finding Her Voice: A Young Artist's Journey in Vigelandsparken
FluentFiction - Norwegian
Loading audio...
Finding Her Voice: A Young Artist's Journey in Vigelandsparken
Sign in for Premium Access
Sign in to access ad-free premium audio for this episode with a FluentFiction Plus subscription.
Vigelandsparken i Oslo var et vakkert syn i slutten av høsten.
Vigelandsparken in Oslo was a beautiful sight at the end of autumn.
Trærne hadde mistet mange blader, og bakken var dekket av et teppe av gule og oransje blader.
The trees had lost many leaves, and the ground was covered with a carpet of yellow and orange leaves.
Elevgruppen tuslet gjennom parken med læreren, som fortalte om kunstverket.
The group of students wandered through the park with the teacher, who talked about the artworks.
Sigrid, en stille jente med stor interesse for kunst, gikk ved siden av sin beste venn, Lars.
Sigrid, a quiet girl with a great interest in art, walked beside her best friend, Lars.
Sigrid kikket på de imponerende skulpturene.
Sigrid looked at the impressive sculptures.
Hun tenkte for seg selv hvor mye historiene i steinene kunne fortelle, men hun snakket ikke høyt.
She thought to herself how much the stories in the stones could tell, but she didn't speak out loud.
Hun følte ofte at de andre elevene snakket høyere enn henne, spesielt Ida, som alltid hadde noe å si.
She often felt that the other students spoke louder than she did, especially Ida, who always had something to say.
Ida var vennlig, men hørte sjelden på Sigrids ideer.
Ida was friendly but rarely listened to Sigrid's ideas.
Lars snudde seg mot Sigrid.
Lars turned to Sigrid.
"Er du OK?
"Are you okay?"
" spurte han med et støttende smil.
he asked with a supportive smile.
"Ja, jeg bare tenker," svarte Sigrid, mens hun så på en statue av to barn som lekte.
"Yes, I'm just thinking," Sigrid replied, as she looked at a statue of two children playing.
Klassen samlet seg rundt Monolitten, den store søylen av skulpturer som stolt sto i parken.
The class gathered around the Monolitten, the large column of sculptures that proudly stood in the park.
Det var et virvar av menneskekropper som klatret mot himmelen.
It was a jumble of human bodies climbing towards the sky.
Sigrid følte en sterk trang til å dele det hun følte om kunstverket.
Sigrid felt a strong urge to share what she felt about the artwork.
Mens læreren snakket, kikket Sigrid ned på sine egne føtter.
While the teacher spoke, Sigrid looked down at her own feet.
Hun følte seg nervøs, men kjente at hun måtte si noe.
She felt nervous but knew she had to say something.
Forsiktig tok hun et skritt frem.
Carefully she took a step forward.
"Unnskyld," begynte hun, og stemmen dirret litt.
"Excuse me," she began, and her voice trembled a bit.
Alle snudde seg mot Sigrid.
Everyone turned towards Sigrid.
Ida smilte, og Lars ga henne et lite nikk.
Ida smiled, and Lars gave her a little nod.
"Jeg tror Monolitten viser hvordan vi mennesker alltid strekker oss etter noe.
"I think the Monolitten shows how we humans always reach for something.
Kanskje noe større enn oss selv?
Maybe something bigger than ourselves?"
" forklarte Sigrid.
Sigrid explained.
"Det er som om vi er alle sammenkoblet i vår søken etter mening.
"It's as if we are all interconnected in our search for meaning."
"Stille fylte gruppen.
Silence filled the group.
Ida kikket på Sigrid med nytt blikk.
Ida looked at Sigrid with a new perspective.
"Det var vakkert sagt," sa hun til slutt, med ekte beundring.
"That was beautifully said," she finally said, with genuine admiration.
Lars klappet henne på skulderen, ivrig.
Lars patted her on the shoulder, eagerly.
Sigrid følte et varmt rush av stolthet.
Sigrid felt a warm rush of pride.
Hun klarte det.
She had done it.
Hun hadde delt sin mening med alle, og de lyttet faktisk.
She had shared her opinion with everyone, and they actually listened.
Hele veien hjem, følte Sigrid en ny selvtillit vokse inni seg.
All the way home, Sigrid felt a new confidence growing inside her.
Hun visste at hennes tanker var verdifulle, og hun var klar til å dele dem igjen neste gang.
She knew that her thoughts were valuable, and she was ready to share them again next time.
Der i Vigelandsparken hadde hun funnet sin stemme, og det var bare begynnelsen.
There in Vigelandsparken, she had found her voice, and it was just the beginning.