Lillehammer var kjent for sin olympiske arv og lå midt i dramatiske høstfarger.

Lillehammer was known for its Olympic legacy and lay amidst dramatic autumn colors.

På denne særegne dagen sto det smale sporet til bobbanen stille mellom åser og skog.

On this distinctive day, the narrow track of the bobsled run stood silent among hills and woods.

Det opplevde en ro hele dagen, som om det hvilte fra gamle konkurransens ekko.

It experienced a calm all day, as if it was resting from the echoes of past competitions.

Siv og Lars, to venner med ulike ønsker, kom til Lillehammer med en gruppe venner på ferie.

Siv and Lars, two friends with different desires, came to Lillehammer with a group of friends on vacation.

Siv, alltid klar for et eventyr, hadde hele tiden hatt lyst til å prøve bobbanen.

Siv, always ready for an adventure, had long wanted to try the bobsled run.

Lars, derimot, så frem til en rolig ferie og syntes Siv sitt ønske var litt for farlig.

Lars, on the other hand, looked forward to a peaceful vacation and thought Siv's wish was a bit too dangerous.

Men som alltid kunne Siv overtale ham til nesten alt.

But as always, Siv could persuade him to almost anything.

"Kom igjen, Lars," sa Siv og grep ham i armen.

"Come on, Lars," said Siv, grabbing his arm.

"Vi kan bare kikke litt på banen."

"We can just take a look at the track."

Lars ristet på hodet, men fulgte motvillig med Siv ned til banen.

Lars shook his head but reluctantly followed Siv down to the track.

De kjente spenningen i luften, og Siv kunne ikke motstå fristelsen til å nærme seg en bob som sto parkert ved enden av banen.

They felt the tension in the air, and Siv couldn't resist the temptation to approach a bobsled parked at the end of the track.

Skrittene slo ekko mot begynnende skumring.

Their steps echoed as dusk began to fall.

"Skal vi bare sitte oppi for moro skyld?" foreslo Siv og sprang mot bobsleden.

"Shall we just sit in it for fun?" suggested Siv, running towards the bobsled.

Lars ble stående, nølende, men til slutt nikket han.

Lars stood hesitantly, but eventually nodded.

"Ok, men bare i ett minutt."

"Okay, but just for one minute."

De satte seg forsiktig oppi.

They carefully sat inside.

Det hele skulle bare være en morsom øyeblikk.

It was supposed to be just a fun moment.

Men i et øyeblikks uoppmerksomhet, smekket døren på sleden igjen, og lyden av låsen gikk i lås.

But in a moment of inattention, the sled's door slammed shut, and the sound of the lock engaged.

Sola var nesten borte, og banen begynte å tømme seg for folk.

The sun was almost gone, and the track began to empty of people.

Siv lo først, men så innså hun at de faktisk satt fast.

Siv laughed at first, but then realized they were actually stuck.

"Lars! Hva skal vi gjøre?" spurte hun, med et hint av nervøsitet.

"Lars! What are we going to do?" she asked, with a hint of nervousness.

Lars, nå veldig fokusert, begynte å tenke.

Lars, now very focused, began to think.

"Vi må få noen til å høre oss før banen stenger helt."

"We need to get someone to hear us before the track closes completely."

De ropte, men ingen svarte.

They shouted, but no one answered.

Imens kjempet Lars med låsen, men til ingen nytte.

Meanwhile, Lars struggled with the lock, but to no avail.

Kulden fra metallvegger begynte å snike seg inn.

The cold from the metal walls began to creep in.

Tiden gikk, og frustrasjonen vokste.

Time passed, and frustration grew.

Plutselig hørte de skritt.

Suddenly, they heard footsteps.

Det var en vaktmester som arbeidet sent.

It was a custodian working late.

Før de rakk å rope, lente Siv seg mot en knapp.

Before they could shout, Siv leaned against a button.

Uten å innse det, slo hun på startmekanismen.

Without realizing it, she activated the start mechanism.

Sleden begynte å gli.

The sled began to slide.

"Ikke panikk!" ropte Lars, men samtidig følte han en kriblende spenning.

"Don't panic!" shouted Lars, but at the same time, he felt a tingling excitement.

De suste nedover banen, mens kvelden omsluttet dem.

They raced down the track, while the evening enveloped them.

Vinden ruslet forbi, og både frykt og latter fylte sledens rom.

The wind rushed past, and both fear and laughter filled the sled's space.

Til slutt stanset sleden trygt ved banens slutt.

Finally, the sled stopped safely at the end of the track.

Vaktene sto der med forbausede øyne.

The guards stood there with astonished eyes.

Unnskyldende smilte Siv og Lars.

Apologetically, Siv and Lars smiled.

"Vi beklager virkelig," sa Siv.

"We're really sorry," said Siv.

"Det var en misforståelse."

"It was a misunderstanding."

Vaktmesteren lo hjertelig.

The custodian laughed heartily.

"Det er ikke hver dag vi får slike gjester," sa han og åpnet døren.

"It's not every day we get guests like this," he said, opening the door.

På veien tilbake, mens de gikk gjennom høstløvet, lo Siv og Lars av det hele.

On the way back, as they walked through the autumn leaves, Siv and Lars laughed about the whole thing.

Lars innrømmet at selv om han hadde vært nervøs, var spenningen noe han aldri ville glemme.

Lars admitted that even though he had been nervous, the excitement was something he would never forget.

"Nå ser jeg hvorfor du liker eventyr, Siv," sa Lars.

"Now I see why you like adventures, Siv," said Lars.

"Men kanskje vi skal være litt mer forsiktige neste gang."

"But maybe we should be a little more careful next time."

Siv smilte, takknemlig for Lars' åpne sinn.

Siv smiled, grateful for Lars' open mind.

"Og jeg skal huske å sjekke dørene neste gang."

"And I'll remember to check the doors next time."

Med en god historie og en ny forståelse vendte de tilbake til hytta.

With a good story and a new understanding, they returned to the cabin.

Høsten i Lillehammer hadde gitt mer enn vakre farger; den hadde gitt dem minner for livet.

Autumn in Lillehammer had given more than beautiful colors; it had given them memories for a lifetime.