Det var en kjølig høstvind som sveipet over Bergens gater, og farget bladene utenfor de store vinduene på psykiatrisk avdeling i vakre nyanser av rødt og gult.

It was a chilly autumn wind that swept over the streets of Bergen, coloring the leaves outside the large windows of the psychiatric ward in beautiful shades of red and yellow.

Inne i de stille gangene var duften av nytraktet kaffe blandet med lukten av rengjøringsmiddel.

Inside the quiet corridors, the scent of freshly brewed coffee mixed with the smell of cleaning agents.

Det var en merkelig blanding av varme og sterilitet.

It was a strange blend of warmth and sterility.

Sigrid gikk inn i bygningen med en klump i magen.

Sigrid walked into the building with a knot in her stomach.

Hun hadde alltid følt seg som en beskyttende storesøster for Einar, men nå følte hun seg overveldet.

She had always felt like a protective older sister to Einar, but now she felt overwhelmed.

Broren hennes, bare et par år yngre enn henne, hadde nylig fått et sammenbrudd.

Her brother, just a couple of years younger than her, had recently had a breakdown.

Hun besøkte ham så ofte hun kunne, men hver gang fryktet hun at hun ikke gjorde nok.

She visited him as often as she could, but each time she feared she wasn't doing enough.

Einar satt ved et bord i oppholdsrommet, stirrende ut i luften.

Einar was sitting at a table in the common room, staring into space.

Han så opp da han hørte Sigrid komme, men han smilte ikke.

He looked up when he heard Sigrid coming, but he didn't smile.

Ordene kom ut nølende.

The words came out hesitantly.

"Hei, Sigrid.

"Hi, Sigrid."

""Hei, Einar," svarte hun, prøvende å holde stemmen rolig.

"Hi, Einar," she replied, trying to keep her voice steady.

"Hvordan har du det i dag?

"How are you today?"

"Han trakk på skuldrene, en taus gest som sa mer enn ord kunne.

He shrugged, a silent gesture that said more than words could.

Mikkel, den unge sykepleieren som ofte var sammen med Einar, kom bort til dem.

Mikkel, the young nurse who was often with Einar, came over to them.

"Einar har hatt en bedre dag i dag," sa Mikkel med et oppmuntrende smil.

"Einar has had a better day today," Mikkel said with an encouraging smile.

Sigrid nikket og prøvde å smile tilbake, men hennes hjerte var tungt.

Sigrid nodded and tried to smile back, but her heart was heavy.

Hun satte seg ved siden av broren.

She sat down next to her brother.

"Jeg har tenkt mye på deg.

"I've been thinking a lot about you.

Jeg vil være her for deg.

I want to be here for you."

"Einar svarte ikke umiddelbart.

Einar didn't respond immediately.

"Jeg vil ikke være til bry," sa han til slutt, knapt hørbart.

"I don't want to be a burden," he finally said, barely audible.

Sigrid følte en vond klump i halsen av skyld og utilstrekkelighet.

Sigrid felt a painful lump in her throat of guilt and inadequacy.

"Du er aldri til bry, Einar.

"You're never a burden, Einar.

Jeg vil bare at du skal vite hvor mye jeg bryr meg.

I just want you to know how much I care."

"Etter en stunds stillhet, med bare lyden av bladenes rasling utenfor og dempede samtaler i rommet, tok Mikkel ordet.

After a moment of silence, with only the sound of rustling leaves outside and muted conversations in the room, Mikkel spoke up.

"Einar, kanskje du kan prøve å si noe annet til Sigrid?

"Einar, maybe you can try to say something else to Sigrid?"

"Einar så lenge på søsteren sin.

Einar looked at his sister for a long time.

Til slutt trakk han et dypt pust.

Finally, he took a deep breath.

"Jeg er bare så redd, Sigrid.

"I'm just so scared, Sigrid.

Redd for å skuffe deg.

Scared of disappointing you.

For å ikke bli bedre.

Of not getting better."

"Det var som en barriere brøt, og i det øyeblikket forstod Sigrid.

It was as if a barrier had broken, and in that moment Sigrid understood.

"Vi kan få til dette sammen," sa hun med ny beslutsomhet.

"We can do this together," she said with new determination.

"Små steg, ok?

"Small steps, okay?

Jeg vil være her så mye som mulig.

I'll be here as much as I can.

Vi gjør dette i ditt tempo.

We'll do this at your pace."

"Mikkel smilte igjen, denne gangen til Sigrid.

Mikkel smiled again, this time at Sigrid.

"Det høres ut som en plan," sa han varmt.

"That sounds like a plan," he said warmly.

Tårene som truet med å bryte ut hos Einar ble stoppet av et svakt smil.

The tears that threatened to break out in Einar were stopped by a faint smile.

"Takk," mumlet han.

"Thanks," he murmured.

Den ettermiddagen forlot Sigrid den psykiatriske avdelingen med et lettere hjerte.

That afternoon, Sigrid left the psychiatric ward with a lighter heart.

Hun forsto nå at hennes tilstedeværelse, hennes vilje til å lytte, var mer enn nok.

She now understood that her presence, her willingness to listen, was more than enough.

Og Einar, med den støtten fra både henne og Mikkel, begynte å se håp på horisonten.

And Einar, with the support of both her and Mikkel, began to see hope on the horizon.

Høstvinden utenfor virket plutselig ikke så kald, men full av løfter om nye begynnelser.

The autumn wind outside suddenly didn't seem so cold but full of promises of new beginnings.