Det var en solfylt høstdag i Oslo.

It was a sunny autumn day in Oslo.

Fargene i Botanisk Hage var sterke; rød, gul og oransje blader danset i vinden.

The colors in Botanisk Hage were vivid; red, yellow, and orange leaves danced in the wind.

En liten kafé lå i hjørnet av hagen.

A small café lay in the corner of the garden.

Inne var det varmt og hyggelig, lukten av nytraktet kaffe fyllte rommet.

Inside, it was warm and cozy, and the scent of freshly brewed coffee filled the room.

Eirik satt ved et bord ved vinduet.

Eirik sat by a window table.

Han så ut på trærne og tenkte.

He looked out at the trees and thought.

Han hadde hatt en vanskelig tid etter operasjonen.

He had had a tough time after the surgery.

Selv om smerten var mindre nå, var følelsene fortsatt kaotiske.

Even though the pain was less now, his emotions were still chaotic.

Han var usikker på hvordan han skulle gå videre.

He wasn't sure how to move forward.

For første gang på måneder skulle han møte sine gamle venner, Solveig og Karin.

For the first time in months, he was going to meet his old friends, Solveig and Karin.

Døra til kafeen åpnet seg, og en kald vind sveipet inn.

The door of the café opened, and a cold wind swept in.

Solveig kom først, smilende og med en kopp te til Eirik.

Solveig came first, smiling and with a cup of tea for Eirik.

"Hei, Eirik! Hvordan har du det?" sa hun med en mild stemme.

"Hi, Eirik! How are you?" she said with a gentle voice.

Eirik trakk på skuldrene.

Eirik shrugged.

"Det går greit," svarte han, men Solveig så på ham med et blikk som sa at hun visste bedre.

"I'm doing okay," he replied, but Solveig looked at him with a gaze that said she knew better.

Kort tid etter fulgte Karin.

Shortly afterward, Karin followed.

Hun var full av energi, som vanlig.

She was full of energy, as usual.

"Hei, folkens! Jeg har savnet dere!" sa hun og satte seg ned med en stor kopp cappuccino.

"Hi, folks! I've missed you!" she said and sat down with a large cup of cappuccino.

Tross sitt glade ytre, hadde Karin sine egne bekymringer.

Despite her cheerful exterior, Karin had her own worries.

Men hun holdt dem skjult, og Eirik merket det ikke helt.

But she kept them hidden, and Eirik didn't quite notice.

De snakket om alt mulig.

They talked about all sorts of things.

Fra hverdagslivet, til små minner de hadde delt.

From daily life to small memories they had shared.

Stemningen var god, men under overflaten var det noe mer.

The mood was good, but beneath the surface, there was something more.

Eirik ville forsikre dem om at han hadde det bra, men tvilen gnagde i ham.

Eirik wanted to reassure them that he was fine, but doubt gnawed at him.

Solveig og Karin så på ham med forventning, som om de ventet på at han skulle fortelle alt.

Solveig and Karin looked at him with expectation as if they were waiting for him to tell all.

Eirik trakk pusten dypt, usikker på hva han skulle si.

Eirik took a deep breath, unsure of what to say.

"Jeg må innrømme noe," begynte Eirik brått.

"I have to admit something," Eirik began abruptly.

Ordene kom ut før han rakk å stoppe dem.

The words came out before he could stop them.

Solveig lente seg fram.

Solveig leaned forward.

Karin sin latter ble stille.

Karin's laughter went silent.

"Jeg er redd," fortsatte Eirik, stemmen dirrende.

"I'm scared," Eirik continued, his voice trembling.

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

"I don't know how I'm going to get through this.

Hva om jeg aldri blir den samme igjen?"

What if I never become the same again?"

Solveig satte fra seg teen og tok Eiriks hånd.

Solveig put down her tea and took Eirik's hand.

"Det er greit å være redd, Eirik," sa hun forsiktig.

"It's okay to be scared, Eirik," she said gently.

"Vi er her for deg, uansett hva."

"We're here for you, no matter what."

Karin nikket alvorlig.

Karin nodded seriously.

"Du er ikke alene.

"You're not alone.

Vi er venner.

We're friends.

Vi hjelper hverandre."

We help each other."

En pause oppstod mens Eirik lot vennenes ord synke inn.

A pause arose while Eirik let his friends' words sink in.

En varme spredte seg i kroppen hans, en lettelse.

A warmth spread through his body, a relief.

Det var som om de fargerike høstbladene utenfor speilet de nye følelsene inni ham.

It was as if the colorful autumn leaves outside mirrored the new feelings inside him.

Uten å tenke seg om, begynte også Karin å dele.

Without thinking, Karin also began to share.

"Jeg har hatt det vanskelig også," sa hun stille.

"I've been having a hard time too," she said quietly.

"Å holde masken har vært slitsomt.

"Keeping up appearances has been exhausting.

Jeg er glad for å ha dere."

I'm glad to have you."

De tre vennene satt sammen, oppslukt av de delte tankene og følelsene.

The three friends sat together, absorbed in the shared thoughts and feelings.

Eirik følte seg lettere.

Eirik felt lighter.

Det var ikke lenger nødvendig å bære byrden alene.

It was no longer necessary to carry the burden alone.

Selv de sterkeste trenger hjelp noen ganger, og nå visste Eirik at han ikke var alene.

Even the strongest need help sometimes, and now Eirik knew he was not alone.

Solveig, Karin og han, de var et lag.

Solveig, Karin, and he, they were a team.

Da de forlot kafeen, lå kvelden over Oslo.

As they left the café, evening lay over Oslo.

De følte seg ikke bare sterkere, men også nærmere hverandre, som om vennskapet deres var et trygt, fargerikt teppe å støtte seg på.

They felt not only stronger but also closer to each other, as if their friendship was a safe, colorful blanket to lean on.