Vinden ulte utenfor den lille politistasjonen, som et rovdyr på jakt.

The wind howled outside the small police station, like a predator on the hunt.

Den lille fiskerlandsbyen lå innhyllet i stormens klør, og ute på havet hadde kaoset nettopp funnet sted.

The small fishing village lay shrouded in the storm's claws, and out at sea chaos had just occurred.

Sindre sto ved vinduet, så bortover det skummende havet.

Sindre stood by the window, looking out over the foaming sea.

Anniken satt på en benk ved siden av, hennes øyne fulle av bekymring.

Anniken sat on a bench beside him, her eyes full of concern.

"Vi må fortelle dem om skipet," sa Sindre, og snudde seg mot Anniken.

"We need to tell them about the ship," said Sindre, turning towards Anniken.

"De kan være i fare.

"They could be in danger."

"Anniken nikket, men så seg rundt i rommet.

Anniken nodded but looked around the room.

"Vi er trygge her nå.

"We're safe here now.

Stormen er sterk.

The storm is strong.

Hva kan vi gjøre?

What can we do?"

" Hennes stemme var rolig og stødende.

Her voice was calm and steady.

Politistasjonen var et enkelt bygg.

The police station was a simple building.

Gamle plakater prydet veggene, bilder av fiskebåter og lokale helter fra fortiden.

Old posters adorned the walls, pictures of fishing boats and local heroes from the past.

I dette lille rommet var det knapt plass til håp i stormen.

In this small room, there was hardly room for hope in the storm.

Regnet pisket mot vinduet, og lynet lyste opp nattehimmelen.

The rain lashed against the window, and lightning lit up the night sky.

Sindre var bekymret.

Sindre was worried.

Skipet de hadde sett, hadde gått ned raskt.

The ship they had seen had gone down quickly.

Det var noe merkelig med det, noe uforklarlig.

There was something strange about it, something inexplicable.

"Vi må finne en måte å kontakte kystvakten på," presset han.

"We need to find a way to contact the coast guard," he urged.

Anniken så seg rundt og sukket.

Anniken looked around and sighed.

"Radioen virker ikke, stormen blokkerer alt.

"The radio isn't working; the storm is blocking everything.

Kanskje det beste er å vente?

Maybe the best thing is to wait?"

"Sindre ignorerte hennes tvil.

Sindre ignored her doubts.

"Kanskje det er noe vi kan gjøre," sa han bestemt.

"Maybe there's something we can do," he said determinedly.

"Hvis vi bare kan få radioen til å fungere.

"If we can just get the radio to work."

"Anniken så på ham og kunne ikke la være å smile svakt.

Anniken looked at him and couldn't help but smile faintly.

Hun kjente hans stahet altfor godt.

She knew his stubbornness all too well.

"Greit," sa hun, "la oss prøve.

"Alright," she said, "let's try."

"De beveget seg mot radioen som sto på disken.

They moved towards the radio that stood on the counter.

Sindre trykket på knapper, mens Anniken justerte antennen.

Sindre pressed buttons while Anniken adjusted the antenna.

De kjempet mot teknologien og stormen.

They battled against technology and the storm.

Til slutt, akkurat da stormen virket å trekke pusten, hørtes en svak stemme fra radioen.

Finally, just as the storm seemed to catch its breath, a faint voice was heard from the radio.

Kystvakten!

The coast guard!

Sindre grep mikrofonen og meldte om skipet i nød.

Sindre grabbed the microphone and reported the ship in distress.

Stormen brølte igjen, men denne gangen hadde de en alliert.

The storm roared again, but this time they had an ally.

Kystvakten lovte å sende hjelp straks været tillot det.

The coast guard promised to send help as soon as the weather allowed it.

Etter timevis av uro kom endelig morgenlyset, da hadde kystvakten ankommet.

After hours of turmoil, the morning light finally came, by then the coast guard had arrived.

De rapporterte tilbake at skipet hadde blitt brukt til ulovlige aktiviteter, akkurat som Sindre hadde fryktet.

They reported back that the ship had been used for illegal activities, just as Sindre had feared.

Anniken så på Sindre med nye øyne.

Anniken looked at Sindre with new eyes.

"Dine instinkter var riktige," innrømmet hun.

"Your instincts were right," she admitted.

"Jeg antar jeg kan lære å være litt mer eventyrlysten.

"I guess I can learn to be a bit more adventurous."

"Sindre smilte tilbake, og innså verdien av forsiktighet.

Sindre smiled back, realizing the value of caution.

"Og jeg kan lære å være litt mer forsiktig," svarte han.

"And I can learn to be a bit more careful," he replied.

Polistastasjonsdøren slang igjen, og stormen begynte å dø ut.

The police station door slammed shut, and the storm began to subside.

Utenfor viste landsbyen tegn på livet igjen.

Outside, the village showed signs of life again.

Med skuldrene lettet, men øynene åpne for det nye, visste Sindre og Anniken at de hadde overkommet mer enn bare stormen.

With lighter shoulders but eyes open to the new, Sindre and Anniken knew they had overcome more than just the storm.

De hadde funnet balansen mellom eventyrlyst og fornuft.

They had found the balance between adventure and prudence.