Det var en varm dag mot slutten av sommeren i Oslo.

It was a warm day towards the end of summer in Oslo.

Sindre, Eva og Magnus spaserte rundt i Vigelandsparken, der solen skinte gjennom trærne og ga parken et gyllent skjær.

Sindre, Eva, and Magnus strolled around Vigelandsparken, where the sun shone through the trees, giving the park a golden hue.

Skulpturene, sterke og dramatiske, reiste seg blant den grønne naturen.

The sculptures, strong and dramatic, stood amidst the green nature.

Turister og lokale nøt den milde brisen, mens latter fyllte luften.

Tourists and locals enjoyed the gentle breeze, while laughter filled the air.

Sindre likte å vise seg frem, særlig når Eva var i nærheten.

Sindre liked to show off, especially when Eva was nearby.

Han likte henne veldig godt, men visste ikke helt hvordan han skulle si det.

He liked her a lot but didn't know quite how to say it.

Magnus, venn og utfordrer, hadde en idé for dagen.

Magnus, friend and challenger, had an idea for the day.

"Jeg tør du ikke klatre opp i den største skulpturen!

"I dare you not to climb up the biggest sculpture!"

" sa Magnus med et glis.

Magnus said with a grin.

Sindre følte spenningen stige.

Sindre felt the excitement rising.

Her var en sjanse til å imponere Eva.

Here was a chance to impress Eva.

"Se på meg!

"Watch me!"

" ropte han, og begynte å klatre oppover den store skulpturen.

he shouted, and began to climb up the large sculpture.

Marmoroverflaten var glatt, men med litt innsats klarte han å klatre høyere enn han burde.

The marble surface was smooth, but with some effort, he managed to climb higher than he should.

Plutselig hørte han Magnus le nedenfor.

Suddenly, he heard Magnus laugh below.

"Ha!

"Ha!

Nå har du virkelig satt deg fast, Sindre!

Now you've really got yourself stuck, Sindre!"

" ropte han.

he shouted.

Og det var sant.

And it was true.

Sindre hadde på en eller annen måte kommet opp i en posisjon hvor han nå satt fast mellom gigantiske stenlemmer.

Sindre had somehow ended up in a position where he was now stuck between gigantic stone limbs.

Panikken begynte å melde seg.

Panic began to set in.

Folk begynte å stoppe opp og stirre.

People started to stop and stare.

En liten folkemengde samlet seg, nysgjerrige på hva som skjedde.

A small crowd gathered, curious about what was happening.

Eva så opp på ham med et litt bekymret, men også litt underholdt uttrykk.

Eva looked up at him with a slightly worried, but also slightly amused expression.

"Trenger du hjelp?

"Do you need help?"

" spurte hun.

she asked.

Sindre svelget hardt.

Sindre swallowed hard.

Han ville ikke se dum ut, men han ville heller ikke bli værende der for evig tid.

He didn't want to look foolish, but he also didn't want to be stuck there forever.

Han så Eva i øynene.

He looked into Eva's eyes.

De var vennlige, ikke dømmende.

They were friendly, not judgmental.

"Ja, kanskje jeg kunne trenge litt hjelp," sa han med et skjevt smil.

"Yes, maybe I could use some help," he said with a crooked smile.

En parkansatt, som hadde sett hele situasjonen, kom til for å hjelpe.

A park employee, who had seen the whole situation, came over to help.

"Jeg vet hvordan vi kan få deg ned," sa han beroligende.

"I know how we can get you down," he said reassuringly.

Med enkle instruksjoner klarte de å få Sindre fri fra skulpturens grep.

With simple instructions, they managed to free Sindre from the sculpture's grip.

Folkemengden klappet, og ingen lo.

The crowd clapped, and no one laughed.

Bortsett fra Magnus, men han lo alltid.

Except for Magnus, but he always laughed.

Da Sindre kom ned, sa Eva, "Det var litt av et stunt!

As Sindre came down, Eva said, "That was quite a stunt!

Du er gal, men på en god måte.

You're crazy, but in a good way."

" Hun lo, og Sindre pustet lettet ut.

She laughed, and Sindre breathed a sigh of relief.

Han hadde kanskje ikke imponert på den måten han først tenkte, men nå visste han at Eva likte ham for den han var, ikke for hva han prøvde å være.

He might not have impressed the way he first thought, but now he knew that Eva liked him for who he was, not for what he tried to be.

På vei ut av parken følte Sindre seg annerledes.

On the way out of the park, Sindre felt different.

Han hadde lært noe viktig.

He had learned something important.

Han trengte ikke å risikere seg selv for å bevise noe.

He didn't need to risk himself to prove anything.

Hans venner likte ham akkurat som han var—noen ganger gal, men alltid Sindre.

His friends liked him just as he was—sometimes crazy, but always Sindre.

I solnedgangen slappet de alle av, og nøt slutten av en perfekt dag i Vigelandsparken.

In the sunset, they all relaxed and enjoyed the end of a perfect day in Vigelandsparken.