Oslo Operahus blinket i sommersolen, og tiltrakk seg besøkende fra alle verdenshjørner.

Oslo Operahus glistened in the summer sun, attracting visitors from all corners of the world.

Blant dem var Sindre, en eventyrlysten reisende som nettopp hadde ankommet fra Bergen.

Among them was Sindre, an adventurous traveler who had just arrived from Bergen.

Han var spent på å oppleve alt Oslo hadde å by på.

He was excited to experience everything Oslo had to offer.

Selv om han hadde en hjertebetingelse, valgte han å ignorere den.

Even though he had a heart condition, he chose to ignore it.

"Ikke nå, ikke på denne ferien," tenkte han.

"Not now, not on this vacation," he thought.

På takterrassen sto Kai og så ut mot fjorden.

On the rooftop terrace stood Kai, looking out towards the fjord.

Han jobbet på operaen og elsket å hjelpe besøkende.

He worked at the opera house and loved helping visitors.

Han la merke til Sindre som så litt blek ut, men fortsatt smilte bredt mens han tok bilder.

He noticed Sindre, who looked a bit pale but was still smiling broadly as he took pictures.

Sindre kjente hjertet slå raskere.

Sindre felt his heart beating faster.

Det var en kjent følelse, men den skremte ham nå.

It was a familiar feeling, but it frightened him now.

Han tok et dypt pust og fortsatte å nyte utsikten.

He took a deep breath and continued to enjoy the view.

Men snart ble pusten tyngre, og synet begynte å svikte.

But soon his breathing became heavier, and his vision began to fail.

Kai, som hadde sett dette mange ganger før, bestemte seg for å gå bort til ham.

Kai, who had seen this many times before, decided to approach him.

"Hei, går det bra?

"Hey, are you okay?"

" spurte han vennlig.

he asked kindly.

Sindre ønsket å svare, men i stedet snublet han, og Kai grep ham i siste liten.

Sindre wanted to respond, but instead, he stumbled, and Kai caught him just in time.

Sindre kollapset, og panikken tok over.

Sindre collapsed, and panic took over.

Kai handlet raskt, ringte etter hjelp og ble ved Sindre sin side til ambulansen kom.

Kai acted quickly, called for help, and stayed by Sindre's side until the ambulance arrived.

Mens han lå på båre, med oksygenmaske og beroligende ord, begynte Sindre å innse at han ikke kunne ignorere dette lenger.

While lying on the stretcher, with an oxygen mask and soothing words, Sindre began to realize that he could no longer ignore this.

På sykehuset våknet han med Kai ved siden av ham.

At the hospital, he woke up with Kai by his side.

"Du reddet meg," sa Sindre, takknemlig.

"You saved me," said Sindre, grateful.

"Takk for at du ikke lot meg være alene.

"Thank you for not leaving me alone."

"Dagene som fulgte gav Sindre tid til å tenke.

The following days gave Sindre time to think.

Han forstod viktigheten av omsorg for helsen sin, og at det var greit å ta imot hjelp.

He understood the importance of taking care of his health and that it was okay to accept help.

Han så på Kai, som hadde blitt en venn i nødens stund, og smilte.

He looked at Kai, who had become a friend in a time of need, and smiled.

"Jeg må endre meg," sa han til seg selv.

"I must change," he said to himself.

Fra den dagen bestemte Sindre seg for å lytte til kroppen sin og være åpen for andres støtte.

From that day on, Sindre decided to listen to his body and be open to the support of others.

Oslo Operahus, med sin vakre arkitektur og snille mennesker, hadde gitt ham mer enn bare minner.

Oslo Operahus, with its beautiful architecture and kind people, had given him more than just memories.

Det hadde gitt ham nye perspektiver.

It had given him new perspectives.

Sindre så ut av sykehusvinduet mot fjorden og følte seg mer levende enn noen gang.

Sindre looked out the hospital window towards the fjord and felt more alive than ever.