Sola skinte over Bergen, og den myke sommerbrisen fra fjordene fylte luften.

The sun shone over Bergen, and the gentle summer breeze from the fjords filled the air.

Sindre satt ved vinduet sitt, så på de grønnkledde fjellene som omfavnet byen.

Sindre sat by his window, looking at the green-clad mountains that embraced the city.

Han var alene, og det var dager som i dag hvor han virkelig følte på savnet etter Astrid.

He was alone, and there were days like today when he truly felt the longing for Astrid.

Etter operasjonen hadde han vært mye hjemme.

After the surgery, he had been home a lot.

Kroppen føltes svak, og tankene kretset stadig rundt hans egen usikkerhet.

His body felt weak, and his thoughts continually circled around his own insecurities.

Astrid bodde i London.

Astrid lived in London.

Hennes verden var travel med møter og frister.

Her world was busy with meetings and deadlines.

Selv om de snakket ofte, var de aldri helt i takt.

Even though they talked often, they were never quite in sync.

Tidssoner hadde en tendens til å skape avstand, og Sindre tenkte ofte på om Astrid også kjempet med usikkerhet om fremtiden deres.

Time zones tended to create distance, and Sindre often wondered if Astrid also struggled with uncertainty about their future.

En dag bestemte Sindre seg for å være mer åpen.

One day Sindre decided to be more open.

Han skrev et langt brev til Astrid hvor han delte sine tanker om usikkerhet og håp.

He wrote a long letter to Astrid where he shared his thoughts on uncertainty and hope.

«Kjære Astrid», begynte han, «jeg savner deg mer enn ord kan si.

"Dear Astrid," he began, "I miss you more than words can say.

Jeg vet at vi har mye å navigere, men jeg vil at du skal vite hvor mye du betyr for meg.

I know we have a lot to navigate, but I want you to know how much you mean to me."

» Ordene fløt, og han følte en lettelse han ikke hadde kjent på lenge.

The words flowed, and he felt a relief he hadn't experienced in a long time.

Mens Sindre sendte brevet, planla Astrid sitt eget trekk.

While Sindre sent the letter, Astrid was planning her own move.

Ukene hadde vært tunge, men hun visste at hun måtte være der for Sindre.

The weeks had been heavy, but she knew she had to be there for Sindre.

Hun bestilte en billett til Bergen uten å fortelle ham.

She booked a ticket to Bergen without telling him.

Hun ønsket å være en overraskelse – et lyspunkt i hans helingsprosess.

She wanted to be a surprise - a bright spot in his healing process.

Dagen kom da Astrid stod utenfor Sindres dørt.

The day came when Astrid stood outside Sindre's door.

Solen skinte fortsatt i Bergen, og Astrid følte seg begeistret, men også nervøs.

The sun was still shining in Bergen, and Astrid felt excited but also nervous.

Hun banket forsiktig på døren.

She knocked gently on the door.

Åpningen av døren avslørte Sindre med et forbauset uttrykk.

The opening of the door revealed Sindre with a surprised expression.

Først sto han stille, men så kom varme tårer til øynene hans.

At first, he stood still, but then warm tears came to his eyes.

«Astrid!

"Astrid!"

» utbrøt han, omfavnet henne, og i det øyeblikket smeltet all usikkerhet bort.

he exclaimed, embracing her, and in that moment, all uncertainty melted away.

Hun holdt ham tett og hvisket: «Jeg er her for deg, Sindre.

She held him tight and whispered, "I'm here for you, Sindre.

Vi skal klare dette sammen.

We'll get through this together."

»De neste dagene tilbrakte de sammen.

The next days they spent together.

De gikk turer langs Bryggen, snakket lenge om natten under den lyse Midsommerhimmelen, og delte stille øyeblikk hvor bare tilstedeværelsen betydde alt.

They took walks along Bryggen, talked late into the night under the bright Midsummer sky, and shared quiet moments where just being there meant everything.

Sindre følte noe endres i ham – en slags ro og tillit.

Sindre felt something change within him – a kind of peace and trust.

Astrid følte det samme.

Astrid felt the same.

Hun så Sindre med nye øyne, og i øynene hans så hun framtidshåp.

She saw Sindre with new eyes, and in his eyes, she saw hope for the future.

I hverandres selskap vokste de.

In each other's company, they grew.

Dette var ingen enkel reise, men kjærlighten og viljen ga dem begge den styrken de trengte.

This was no simple journey, but love and determination gave them both the strength they needed.

Der, i Bergen med fjellene som vitner til deres nye start, ble avstanden mellom London og Bergen bare en midlertidig hindring, ikke en permanent avskjed.

There, in Bergen with the mountains as witnesses to their new beginning, the distance between London and Bergen became just a temporary obstacle, not a permanent farewell.

De var klare for å bygge en fremtid sammen, uansett hvor krevende veien kunne bli.

They were ready to build a future together, no matter how challenging the road might be.