Under en blå himmel lå den lille gården til Sigrid, omringet av grønne, bølgende åser.

Under a blue sky lay the small farm of Sigrid, surrounded by green, rolling hills.

Rader med modne jordbær strakte seg ut i det fjerne, skinnende røde mot den mørke horisonten der truende tordenskyer samlet seg.

Rows of ripe strawberries stretched out into the distance, shining red against the dark horizon where threatening thunderclouds were gathering.

Midt på denne gården sto Sigrid, en erfaren bonde med jord på hendene og en brennende kjærlighet for jorda.

In the middle of this farm stood Sigrid, an experienced farmer with soil on her hands and a burning love for the land.

Hun elsket sommeren.

She loved summer.

Lukten av jordbær.

The scent of strawberries.

Lyden av barnelatter når de hjalp henne med å plukke bærene.

The sound of children's laughter when they helped her pick the berries.

Men denne sommerdagen var annerledes.

But this summer day was different.

Sigrid hadde en voksende uro i magen.

Sigrid had a growing unease in her stomach.

Meteorologen hadde meldt om en kraftig sommerstorm, og hun visste hva det kunne bety for den etterlengtede jordbærhøsten.

The meteorologist had predicted a strong summer storm, and she knew what that could mean for the long-awaited strawberry harvest.

Sigrid kastet et engstelig blikk opp mot himmelen.

Sigrid cast an anxious glance up at the sky.

Skyene nærmet seg raskt, så mørke at de virket truende.

The clouds approached quickly, so dark that they seemed threatening.

Hun følte presset fra det økonomiske ansvaret på skuldrene.

She felt the pressure of economic responsibility on her shoulders.

Om regnet kom, ville jorda suge alt til seg, og jordbærene ville drukne.

If the rain came, the ground would absorb everything, and the strawberries would drown.

Hun måtte handle raskt.

She had to act quickly.

"Nils!

"Nils!

Kari!

Kari!"

" ropte Sigrid med en fast stemme.

Sigrid called out with a firm voice.

Hennes bror og lillesøster dukket opp fra låven, der de hadde ordnet med utstyr.

Her brother and little sister emerged from the barn, where they had been handling equipment.

"Vi trenger flere hender!

"We need more hands!

Stormen er på vei, og vi må få inn bærene før det er for sent.

The storm is coming, and we must get in the berries before it's too late."

"Nils, alltid den rolige, nikket forståelsesfullt.

Nils, always the calm one, nodded understandingly.

"Jeg ringer til naboene.

"I'll call the neighbors.

Vi trenger all den hjelpen vi kan få.

We need all the help we can get."

"Med telefonene travelt i bruk og naboene snart på vei, satte Sigrid og søsknene hennes i gang med arbeidet.

With the phones busily in use and neighbors soon on their way, Sigrid and her siblings set to work.

Timene gikk, og flere fra bygda kom til gården.

Hours passed, and more from the village came to the farm.

Det ble en scene av fellesskap og innsatsvilje.

It became a scene of community and determination.

Alle jobbet i takt, plukket, lo og oppmuntret hverandre mens de lå i kapp med tiden.

Everyone worked in rhythm, picking, laughing, and encouraging each other as they raced against time.

Vindene ble sterkere.

The winds grew stronger.

Trærne bøyde seg nesten i to.

The trees bent almost in two.

En drønnende torden fikk alle til å kaste blikk mot himmelen, men hendene deres stanset ikke.

A rumbling thunder made everyone glance at the sky, but their hands did not stop.

Bær etter bær fylte kurvene.

Berry after berry filled the baskets.

Sigrid kjente en gnist av håp — kanskje, bare kanskje, ville de klare det.

Sigrid felt a spark of hope — maybe, just maybe, they would make it.

Så, akkurat idet den første tunge regndråpen falt, fylte de siste kurvene.

Then, just as the first heavy raindrop fell, they filled the last baskets.

De søkte ly inntil låveveggen, våte og utmattet.

They sought shelter by the barn wall, wet and exhausted.

Stormen raste for fullt nå, men Sigrid kunne føle en bølge av lettelse skylle over henne.

The storm raged in full force now, but Sigrid could feel a wave of relief washing over her.

Takket være naboene hadde de klart å redde mesteparten av avlingen.

Thanks to the neighbors, they had managed to save most of the crop.

Da stormen endelig begynte å løye, så Sigrid ut over horisonten.

When the storm finally began to subside, Sigrid looked out over the horizon.

En svak regnbue tegnet seg mot de nå lysere skyene.

A faint rainbow appeared against the now lighter clouds.

Hun følte en dyp takknemlighet for de som hadde kommet for å hjelpe.

She felt a deep gratitude for those who had come to help.

Denne dagen lærte Sigrid noe viktig: at selv i stormens raseri er hun aldri alene.

This day taught Sigrid something important: that even in the storm's fury she is never alone.

Fellesskapet er sterkere enn hun trodde, og det er alltid mulig å dele byrden.

The community is stronger than she thought, and it is always possible to share the burden.

Hun smilte til Nils og Kari, viss på at de hadde vunnet dagens kamp.

She smiled at Nils and Kari, certain that they had won the day's battle.

Sterkere, sammen.

Stronger, together.