
Butterflies in Vigeland: Jørgen's Unforgettable St. Hans-aften
FluentFiction - Norwegian
Loading audio...
Butterflies in Vigeland: Jørgen's Unforgettable St. Hans-aften
Sign in for Premium Access
Sign in to access ad-free premium audio for this episode with a FluentFiction Plus subscription.
Jørgen hadde sommerfugler i magen.
Jørgen had butterflies in his stomach.
Det var St. Hans-aften, og han var på sin aller første date med Astrid i Vigeland Parken i Oslo.
It was St. Hans-aften, and he was on his very first date with Astrid in Vigeland Parken in Oslo.
Parken var vakker denne kvelden.
The park was beautiful this evening.
Skulpturer i stein og bronse skinte i det myke kveldslyset.
Sculptures in stone and bronze shone in the soft evening light.
Folk frydet seg i den lange lyse sommerdagen, og lukten av blomstrende trær fylte luften.
People rejoiced in the long, bright summer day, and the scent of blooming trees filled the air.
Astrid var allerede der da Jørgen ankom.
Astrid was already there when Jørgen arrived.
Hun satt på en benk, pakket inn i sin egen verden, og så drømmende på Gustav Vigelands skulpturer.
She was sitting on a bench, wrapped in her own world, gazing dreamily at Gustav Vigeland's sculptures.
Hun så opp og smilte da hun fikk øye på Jørgen.
She looked up and smiled when she spotted Jørgen.
Jørgen smilte tilbake, men inni seg var han nervøs.
Jørgen smiled back, but inside he was nervous.
Han ønsket å gjøre et godt inntrykk, å kanskje starte noe spesielt med Astrid denne magiske sommerkvelden.
He wanted to make a good impression, to maybe start something special with Astrid this magical summer evening.
Lena, hans venn, hadde foreslått mange tips for å hjelpe.
Lena, his friend, had suggested many tips to help him.
"Bare vær deg selv, men kanskje litt forbedret," hadde hun sagt.
"Just be yourself, but maybe a little improved," she had said.
Hun likte å hjelpe Jørgen, men han visste at hun noen ganger kunne bli litt for entusiastisk.
She liked helping Jørgen, but he knew that sometimes she could get a little too enthusiastic.
Det var noen som helst bak figurerne i parken, og hun var kanskje der for å overvåke hvordan daten gikk.
She was somewhere behind the figures in the park, and she was perhaps there to watch how the date went.
De begynte å spasere gjennom parken, og småpratet om kunst og sommer.
They began strolling through the park, making small talk about art and summer.
Jørgens nervøsitet begynte å gli bort litt.
Jørgen's nervousness started to fade a bit.
Men plutselig la han merke til en kjent skikkelse som beveget seg bak en spesielt stor skulptur.
But suddenly he noticed a familiar figure moving behind a particularly large sculpture.
Det var Lena, umiskjennelig, med solhatt og stort smil.
It was Lena, unmistakably, with a sunhat and a big smile.
Hun prøvde å være diskret, men feilet miserabelt.
She tried to be discreet, but failed miserably.
Jørgen stoppet opp, rød i ansiktet.
Jørgen stopped, red in the face.
"Jeg tror jeg nettopp har funnet en venn," sa han, og pekte mot Lena, som nå rødmet litt selv.
"I think I've just found a friend," he said, pointing towards Lena, who now blushed a little herself.
Astrid så forundret på henne, men så lo hun.
Astrid looked at her in surprise, but then she laughed.
En ekte, klingende latter som fikk sommeren til å virke enda lysere.
A genuine, ringing laughter that made the summer seem even brighter.
"Jeg liker at du har støttespillere," sa hun vennlig.
"I like that you have supporters," she said kindly.
Jørgen begynte å le også.
Jørgen began to laugh too.
Plutselig var all nervøsiteten borte.
Suddenly, all the nervousness was gone.
Han innså at hans ufullkommenhet var det som gjorde ham ekte.
He realized that his imperfections were what made him real.
Astrid satte pris på dette.
Astrid appreciated this.
De fortsatte å gå sammen, nå uten skjulte hjelpere, men med en ny forståelse.
They continued to walk together, now without hidden helpers, but with a new understanding.
Da kvelden nærmet seg slutten, og himmelen ble fylt med fargerike lys fra fyrverkeri, så Astrid på Jørgen.
As the evening drew to a close, and the sky was filled with colorful lights from fireworks, Astrid looked at Jørgen.
"Jeg vil se deg igjen," sa hun.
"I want to see you again," she said.
De skiltes med et løfte om en ny dag, mens Lena vinket entusiastisk fra avstand.
They parted with a promise of a new day, while Lena waved enthusiastically from a distance.
Jørgen følte seg mer sikker enn noen gang.
Jørgen felt more confident than ever.
Han trengte ikke å være perfekt, bare ekte.
He didn't need to be perfect, just genuine.
Og det var mer enn nok.
And that was more than enough.