Sofia gikk av toget på Bergen stasjon, hennes hjemby, innhyllet i den varme sommerluften.

Sofia stepped off the train at Bergen station, her hometown, enveloped in the warm summer air.

De lange dagene var fylt med sol og lyden av glade turister som spaserte i de brolagte gatene.

The long days were filled with sunshine and the sound of happy tourists strolling in the cobbled streets.

Hun hadde vært borte i mange år, forfulgt av en karriere i Oslo, og nå var hun her igjen for en familiegjenforening.

She had been away for many years, chasing a career in Oslo, and now she was here again for a family reunion.

Solen skinte over Bryggen, hvor fargerike gamle hus stod som voktere av byens rike historie.

The sun shone over Bryggen, where colorful old houses stood as guardians of the city's rich history.

Sofia pustet dypt og tenkte på hva som ventet.

Sofia breathed deeply and thought about what awaited her.

Hun var spent, men også nervøs.

She was excited but also nervous.

Det hadde vært noen uoverensstemmelser med familien før hun dro.

There had been some disagreements with the family before she left.

Men nå ønsket hun å styrke båndene og finne tilbake følelsen av å høre til.

But now she wanted to strengthen the bonds and find back the feeling of belonging.

Lars, Sofias bror, ventet på henne utenfor stasjonen.

Lars, Sofia's brother, waited for her outside the station.

Han vinket henne bort til bilen sin.

He waved her over to his car.

"Velkommen hjem, søster!" ropte han.

"Welcome home, sister!" he shouted.

Sofia smilte. "Takk, Lars. Det er godt å være tilbake."

Sofia smiled. "Thank you, Lars. It's good to be back."

De kjørte gjennom byen, forbi Torgalmenningen og opp til huset der de hadde vokst opp.

They drove through the city, past Torgalmenningen and up to the house where they had grown up.

Der var Greta, deres mor, allerede i gang med å forberede familiemiddagen.

There was Greta, their mother, already busy preparing the family dinner.

Latter og duften av nybakt brød fylte huset.

Laughter and the smell of freshly baked bread filled the house.

I de første timene snakket de om hverdagens småting.

In the first hours, they talked about the small things of everyday life.

Men under overflaten lurte tankene på fortiden, på det usagte.

But beneath the surface, thoughts of the past, of the unsaid, lingered.

Kvelden kom, og da solen langsomt senket seg, samlet familien seg rundt middagsbordet.

Evening came, and as the sun slowly set, the family gathered around the dinner table.

Sofia så på familien sin; hun innså hvor mye hun hadde lengtet etter dette øyeblikket.

Sofia looked at her family; she realized how much she had longed for this moment.

"Det er noe jeg vil si," begynte hun forsiktig.

"There's something I want to say," she began cautiously.

"Jeg vet at vi har hatt våre uenigheter før, men jeg vil dele hvordan jeg har hatt det."

"I know we've had our disagreements before, but I want to share how I've been feeling."

Lars og Greta lyttet.

Lars and Greta listened.

Hun snakket om presset fra jobben, ensomheten i en stor by og savnet av dem.

She talked about the pressure from work, the loneliness in a big city, and missing them.

Greta tok Sofias hånd.

Greta took Sofia's hand.

"Vi har også savnet deg," sa hun mykt.

"We have missed you too," she said softly.

"Vi har alltid vært stolte av deg."

"We have always been proud of you."

Lars nikket.

Lars nodded.

"Vi har kanskje forskjellige liv, men det betyr ikke at vi ikke bryr oss."

"We may have different lives, but it doesn't mean we don't care."

Tårene satt løst hos Sofia, men de var tårer av lettelse.

Sofia's tears came easily, but they were tears of relief.

Under den simple handelen med å sitte sammen, prate og lytte, ble gamle misforståelser oppklart.

Through the simple act of sitting together, talking, and listening, old misunderstandings were cleared up.

"La oss ikke la slike små ting komme mellom oss," foreslo Greta.

"Let's not let such small things come between us," suggested Greta.

"Vi er tross alt en familie."

"We are, after all, a family."

Familien tilbrakte resten av kvelden med å dele barndomsminner og gamle historier.

The family spent the rest of the evening sharing childhood memories and old stories.

Latteren bruste i rommet, og Sofia følte omsider en varme og kjærlighet som hun lenge hadde savnet.

Laughter bubbled in the room, and Sofia finally felt a warmth and love she had long missed.

Da kvelden var over og Sofia lå i sengen, trekkfast ned i den gamle, koselige gjestesofaen, tenkte hun på hvor viktig familien var.

When the evening was over and Sofia lay in bed, snug in the old, cozy guest sofa, she thought about how important family was.

Hun visste at de kom til å holde kontakten, uansett hvor travle livene deres ble.

She knew they would keep in touch, no matter how busy their lives got.

Til slutt hadde hun funnet sin tilhørighet igjen.

In the end, she had found her sense of belonging again.

Og slik sovnet hun, med hjertelig trygghet i tanken om at hun alltid hadde et hjem å komme tilbake til i Bergen.

And so she fell asleep with heartfelt comfort in the thought that she always had a home to return to in Bergen.