Under den klare sommerhimmelen i Oslo, var Vigelandsparken full av liv.

Under the clear summer sky in Oslo, Vigelandsparken was full of life.

Barn lo, par ruslet hånd i hånd, og en duft av nylig klippet gress lå i luften.

Children laughed, couples strolled hand in hand, and a scent of freshly cut grass lingered in the air.

Lars stod ved den store fontenen med rynkete panne.

Lars stood by the large fountain with a furrowed brow.

Han så bortover de bugnende stiene med en tung følelse i magen.

He looked down the bustling paths with a heavy feeling in his stomach.

"Ingrid, vi må finne den," sa Lars.

"Ingrid, we have to find it," said Lars.

Ingrid, hans kvikke lillesøster, nikket forståelsesfullt.

Ingrid, his quick-witted little sister, nodded understandingly.

"Jeg vet det, Lars. Vi vil finne bestemors brosje."

"I know, Lars. We will find grandma's brooch."

Mikkel, deres venn som aldri var redd for et eventyr, kom løpende.

Mikkel, their friend who was never afraid of an adventure, came running.

"Hva om vi leter ved det stedet hvor vi hadde piknik på syttende mai?" foreslo han.

"What if we search at the place where we had a picnic on syttende mai?" he suggested.

Lars sukket tungt mens han prøvde å huske.

Lars sighed heavily as he tried to remember.

Men tankene hans var tåkete, og angsten ulmet under overflaten.

But his thoughts were foggy, and anxiety simmered below the surface.

"Vi kan begynne der," sa Ingrid.

"We can start there," said Ingrid.

"Men la oss undersøke metodisk.

"But let's search methodically.

Vi kan dele oss opp og gå langs hver sti vi var på."

We can split up and go along every path we were on."

Lars, som alltid hadde satt en slik stor verdi på familiens historie, kunne ikke takle tanken på å skuffe bestemoren – selv nå, etter at hun var gått bort.

Lars, who had always placed such great value on the family's history, could not bear the thought of disappointing their grandmother—even now, after she had passed away.

De begynte å gå i det høye gresset der de hadde lekt, med solen som glinset i håret deres.

They began walking in the tall grass where they had played, with the sun glinting in their hair.

Lars følte at hver meter uten suksess presset tyngre på skuldrene hans.

Lars felt that every meter without success weighed heavier on his shoulders.

Etter flere timer med søk, med den svinnende solen, sa Lars plutselig; "Kanskje vi bare bør gi opp."

After several hours of searching, with the waning sun, Lars suddenly said, "Maybe we should just give up."

Sakte, sank han ned på en benk, med hodet hvilende i hendene.

Slowly, he sank down onto a bench, with his head resting in his hands.

"Ingrid, vi har sjekket alt," sa han trett.

"Ingrid, we've checked everything," he said wearily.

Men like før håpet svant, lyttet han til Mikkels stemme, fylt med ny idé og håp.

But just before hope faded, he listened to Mikkel's voice, filled with new ideas and hope.

"Minner du deg om den høyden der vi så på dansen på nasjonaldagen?" Lars løftet hodet.

"Do you remember the hill where we watched the dance on the national day?" Lars lifted his head.

De hadde vært sammen der, glad under nattens fyrverkeri.

They had been there together, happy under the night's fireworks.

De skyndte seg til høyden, med hjerter bankende raskt.

They hurried to the hill, with hearts racing fast.

Da de nærmet seg det lille området, begynte en myk duskregn å falle.

As they neared the small area, a soft drizzle began to fall.

Kald, men oppmuntrende.

Cold, but encouraging.

Og der, fanget i det våte gresset, lå brosjen.

And there, caught in the wet grass, lay the brooch.

Glitrende som stjernene i den kommende natten.

Glittering like the stars in the coming night.

Lars falt på kne, en blanding av lettelse og glede skylte over ham.

Lars dropped to his knees, a mix of relief and joy washing over him.

"Vi fant den!" ropte han mens regndråper blandet seg med gledestårer.

"We found it!" he shouted as raindrops mixed with tears of joy.

Med brosjen trygt i hånden, så han på Ingrid og Mikkel.

With the brooch safely in hand, he looked at Ingrid and Mikkel.

Han visste nå at han kunne stole på dem, på samme måte som de alltid hadde stolt på ham.

He knew now that he could rely on them, just as they had always relied on him.

Tradisjoner er viktige, men mennesker og de vi deler dem med, enda mer.

Traditions are important, but the people with whom we share them, even more so.

Det myke regnet kjølte luften, og da de gikk hjemover, var Lars lett til sinns.

The soft rain cooled the air, and as they walked home, Lars felt lighthearted.

Han hadde funnet brosjen, men enda viktigere, han hadde funnet sin egen styrke og støtte i sine kjære.

He had found the brooch, but more importantly, he had found his own strength and support in his loved ones.