
Braving Oslo's Spring: Sibling Bonding Amidst Family Turmoil
FluentFiction - Norwegian
Loading audio...
Braving Oslo's Spring: Sibling Bonding Amidst Family Turmoil
Sign in for Premium Access
Sign in to access ad-free premium audio for this episode with a FluentFiction Plus subscription.
Solen skinte varmt inn gjennom de høye vinduene i kjøkkenet hos Lars.
The sun shone warmly through the tall windows in Lars' kitchen.
Det var en typisk vårdag i Oslo.
It was a typical spring day in Oslo.
Trærne utenfor huset hadde fått friske, grønne blader.
The trees outside the house had sprouted fresh, green leaves.
Gaten var stille, men lyden av barn som lekte med små flagg fra dagen før kunne høres fra avstand.
The street was quiet, but the sound of children playing with small flags from the day before could be heard from a distance.
Det var dagen etter 17. mai, Grunnlovsdagen, en dag fylt med glede.
It was the day after 17. mai, Constitution Day, a day filled with joy.
Men for Lars og Ingrid lå en tung sky over denne våren.
But for Lars and Ingrid, a heavy cloud hung over this spring.
Ingrid dukket opp i døråpningen.
Ingrid appeared in the doorway.
Hun var alltid drømmeren, konstant med tankene et annet sted.
She was always the dreamer, constantly with her thoughts elsewhere.
Men i dag var hun annerledes.
But today she was different.
Hennes øyne var triste, og hun bar tyngden av foreldrenes separasjon på sine skuldre.
Her eyes were sad, and she bore the weight of their parents' separation on her shoulders.
Lars, hennes eldre bror, var allerede ved kjøkkenbordet, med ferskbrygget kaffe og nybakt brød.
Lars, her older brother, was already at the kitchen table with freshly brewed coffee and freshly baked bread.
"God morgen, Ingrid," sa Lars stille.
"Good morning, Ingrid," said Lars quietly.
Han visste hun hadde det vanskelig.
He knew she was having a hard time.
"Vil du ha noe?"
"Would you like something?"
"Ja, takk," svarte hun, og satte seg ned.
"Yes, please," she replied, and sat down.
Kjøkkenet var fylt med en varm duft av nybakt brød.
The kitchen was filled with the warm scent of freshly baked bread.
Det var et sted for trygghet, men i dag føltes det ikke slik for Ingrid.
It was a place of safety, but today it didn't feel that way for Ingrid.
"Hvordan har du det?" spurte Lars, mens han helte kaffe til henne.
"How are you?" asked Lars, as he poured her coffee.
"Jeg vet ikke," svarte Ingrid ærlig.
"I don't know," Ingrid replied honestly.
"Alt føles så opprørt.
"Everything feels so unsettled.
Jeg bare lurer på hva som skjer med oss nå."
I just wonder what will happen to us now."
Lars var stille et øyeblikk.
Lars was silent for a moment.
Han så ut på de grønne trærne utenfor og hørte barnelek og latter i bakgrunnen.
He looked out at the green trees outside and heard children playing and laughing in the background.
Han ønsket desperat å beskytte Ingrid, men visste at han måtte være ærlig med henne først.
He desperately wanted to protect Ingrid, but knew he had to be honest with her first.
"Ingrid," begynte han, "det er vanskelig for meg også.
"Ingrid," he began, "it's hard for me too.
Jeg er også redd.
I'm also scared.
Men vi er sammen i dette.
But we're in this together.
Uansett hva som skjer med mamma og pappa, så har vi hverandre."
No matter what happens with mom and dad, we have each other."
Ingrid, som hadde holdt tårene tilbake, begynte å gråte.
Ingrid, who had been holding back tears, began to cry.
"Jeg føler meg så alene," sa hun, stemmen brøt.
"I feel so alone," she said, her voice breaking.
Lars reiste seg og la armen rundt henne.
Lars stood up and put his arm around her.
"Du er ikke alene," sa han lavt.
"You're not alone," he said softly.
"Vi vil finne ut av dette sammen.
"We will figure this out together.
Vi kan besøke dem hver for seg, snakke med dem.
We can visit them separately, talk to them.
Men først må vi huske at vi har hverandre."
But first, we have to remember that we have each other."
Ingrid tørket tårene.
Ingrid wiped her tears.
Det var første gang på lenge hun følte seg litt mindre alene.
It was the first time in a long time that she felt a little less alone.
"Takk, Lars," sa hun.
"Thank you, Lars," she said.
"Jeg skal være modig, med deg."
"I will be brave, with you."
De satt sammen, i det koselige kjøkkenet, omgitt av vårens håp og de varme solstrålene.
They sat together in the cozy kitchen, surrounded by the hope of spring and the warm sunbeams.
De tok spede skritt fremover, støttet av hverandre.
They took tentative steps forward, supported by each other.
Selv om verden var i endring, hadde de funnet en ny styrke i hverandre.
Even though the world was changing, they had found new strength in one another.
Da de reiste seg fra bordet, visste de at de hadde startet en ny reise.
As they got up from the table, they knew they had begun a new journey.
En reise som ville kreve styrke, men med vissheten om at de hadde hverandres rygg uansett hva som skjedde.
A journey that would require strength, but with the certainty that they had each other's back no matter what happened.
Det var en ny vår, en ny begynnelse, og de ville klare det sammen.
It was a new spring, a new beginning, and they would make it through together.