Oslo Gardermoen Internasjonale Lufthavn var full av liv.

Oslo Gardermoen Internasjonale Lufthavn was full of life.

Reisende kom og gikk, og den lyse luften bar lyden av mange språk.

Travelers came and went, and the bright air carried the sound of many languages.

Utenfor var Oslo kledd til fest.

Outside, Oslo was dressed to celebrate.

Våren hadde kommet, og byen var pyntet med norske flagg og blomster, klar for feiring av den store dagen, Grunnlovsdagen den 17. mai.

Spring had arrived, and the city was adorned with Norwegian flags and flowers, ready for the celebration of the big day, Constitution Day on May 17th.

Oskar steg ut av flyet og kjente umiddelbart den kalde, men friske norske luften.

Oskar stepped off the plane and immediately felt the cold, yet fresh Norwegian air.

Han trakk pusten dypt.

He took a deep breath.

Det var mange år siden han hadde vært hjemme.

It had been many years since he had been home.

Han hadde bodd i utlandet lenge, og nå var han endelig tilbake.

He had lived abroad for a long time, and now he was finally back.

Spenning og nervøsitet kjempet om kontrollen inni ham.

Excitement and nervousness battled for control inside him.

Oskar fikk bagasjen sin og gikk videre mot utgangen.

Oskar retrieved his luggage and headed towards the exit.

I mengden lette han etter de kjente ansiktene.

In the crowd, he searched for the familiar faces.

Der, litt bortenfor, sto Elin.

There, a little further away, stood Elin.

Hun hadde holdt opp et lite skilt med navnet hans.

She was holding up a small sign with his name on it.

Ved siden av henne sto Sofia, niesa hans.

Next to her stood Sofia, his niece.

Oskar smilte, men hjertet hamret.

Oskar smiled, but his heart was pounding.

Elin så ham først, smilte varmt og vinket ham over.

Elin saw him first, smiled warmly, and waved him over.

"Hei, Oskar!" ropte Elin og ga ham en klem som straks fjernet noe av uroen han bar i brystet.

"Hi, Oskar!" shouted Elin and gave him a hug that immediately removed some of the uneasiness he carried in his chest.

"Vi har savnet deg," la hun til og trakk seg litt tilbake for å studere ham.

"We've missed you," she added, stepping back a little to study him.

"Jeg har savnet dere også," svarte Oskar oppriktig, men med en anelse av tvil.

"I've missed you too," replied Oskar sincerely, but with a hint of doubt.

De satte kursen mot Oslo sentrum, og atmosfæren var allerede fylt med forventning.

They set course for downtown Oslo, and the atmosphere was already filled with anticipation.

Folk kledd i bunad vandret i gatene, barn hadde små flagg, og lyden av musikk hang i luften.

People dressed in bunad strolled through the streets, children held small flags, and the sound of music lingered in the air.

Oskar prøvde å ta alt innover seg, kjenne på forbindelsen som han håpet fortsatt var der.

Oskar tried to take it all in, feel the connection he hoped was still there.

Da dagen for familiegjenforeningen kom, var det en sann fest.

When the day for the family reunion arrived, it was a true celebration.

Hele familien samlet seg i en leilighet i nærheten av paraden.

The whole family gathered in an apartment near the parade.

Latter blandet seg med lyden av glade stemmer og musikk fra gatene utenfor.

Laughter mingled with the sound of happy voices and music from the streets outside.

Men Oskar følte seg fremdeles litt distansert.

But Oskar still felt a bit distanced.

Inne i stuen satte alle seg etter hvert rundt bordet.

In the living room, everyone eventually sat around the table.

Det var da Elin grep sjansen og satte seg ved siden av ham.

It was then that Elin seized the opportunity and sat next to him.

"Du vet," begynte hun forsiktig, "det har vært tøft å holde familien samlet, spesielt uten deg her."

"You know," she began cautiously, "it's been tough keeping the family together, especially without you here."

Oskar så på henne, og så noen av de samme usikkerhetene han følte.

Oskar looked at her and saw some of the same insecurities he felt.

"Jeg har også slitt," sa han ærlig.

"I've been struggling too," he said honestly.

"Jeg har følt meg som en fremmed noen ganger, selv med dere."

"I've felt like a stranger sometimes, even with you all."

Elin nikket forståelsesfullt.

Elin nodded understandingly.

"Men vi er alle her for hverandre.

"But we are all here for each other.

Det er aldri for sent å komme tilbake."

It’s never too late to come back."

Det var som om en tung stein ble løftet fra skuldrene hans.

It was as if a heavy stone was lifted from his shoulders.

Oskar smilte, og med en lettelse som skyllet over ham, fant han seg selv å lene seg inn i det allerede gryende fellesskapet.

Oskar smiled, and with a sense of relief washing over him, he found himself leaning into the already blossoming community.

Sammen gikk de ut for å se paraden.

Together they went out to see the parade.

Som 17. mai toget gled forbi med glade mennesker og levende musikk, lot Oskar alle sine bekymringer smelte bort.

As the 17. mai parade passed by with joyful people and lively music, Oskar let all his worries melt away.

Der, omgitt av familien sin, kledd i bondesønns bunader og latter, kjente han til slutt at han hørte hjemme igjen.

There, surrounded by his family, dressed in bondesønn bunader and laughter, he finally felt that he belonged again.

For første gang på lenge følte han forbindelsen - ikke bare til landet og kulturen, men til dem han elsket.

For the first time in a long time, he felt the connection—not just to the country and culture, but to those he loved.

Kvelden kom med fyrverkeri som lyste opp den norske nattehimmelen, og mens Oskar sto der, omfavnet av familien, visste han at han hadde funnet veien hjem.

The evening came with fireworks lighting up the Norwegian night sky, and as Oskar stood there, embraced by his family, he knew he had found his way home.

Endringene i livet hans gjorde ham til hvem han er, men familien var alltid hans grunnvoll.

The changes in his life had made him who he is, but the family had always been his foundation.

De lo og feiret, og han visste at forbindelsen alltid hadde vært der, og alltid ville være.

They laughed and celebrated, and he knew the connection had always been there and always would be.