Våren hadde kommet til Oslo, og Vigeland Park var på sitt vakreste.

Spring had come to Oslo, and Vigeland Park was at its most beautiful.

Trærne var fulle av grønne blader, og blomstene struttet i alle regnbuens farger.

The trees were full of green leaves, and the flowers were flaunting all the colors of the rainbow.

Midt i denne vakre parken, satt Aksel på en benk.

In the middle of this beautiful park, Aksel sat on a bench.

Han var en kunstner, men ofte mistet han seg selv i sine tanker.

He was an artist, but he often lost himself in his thoughts.

Denne dagen hadde han oppdaget noe uvanlig.

That day he had discovered something unusual.

Ved siden av seg lå et brev.

Beside him lay a letter.

Det hadde ingen adresse og ingen navn.

It had no address and no name.

Bare "Til Aksel" var skrevet på den ene siden.

Only "To Aksel" was written on one side.

Han åpnet det forsiktig.

He opened it carefully.

Inne i brevet var det skrevet med vakker håndskrift: "Dine øyne er som havet.

Inside the letter, it was written in beautiful handwriting: "Your eyes are like the sea.

Jeg håper du en dag vil se mot meg.

I hope you will one day look towards me."

"Brevet fikk hjertet hans til å slå raskere.

The letter made his heart beat faster.

Hvem kunne ha skrevet noe sånt til ham?

Who could have written something like that to him?

For Aksel, som fryktet å være sårbar, var det både spennende og skremmende.

For Aksel, who feared being vulnerable, it was both exciting and frightening.

Han var redd for å åpne seg, men nysgjerrigheten tok overhånd.

He was afraid to open himself up, but curiosity got the better of him.

Hvem kunne det være?

Who could it be?

Aksel delte parkturene sine med vennene sine, Lina og Tor.

Aksel shared his park walks with his friends, Lina and Tor.

Men tanken på å spørre dem om brevet, fylte ham med frykt for avvisning.

But the thought of asking them about the letter filled him with a fear of rejection.

Så han bestemte seg for å vente.

So he decided to wait.

Hver dag dro han til parken, håpet han på å oppdage brevet forfatteren.

Every day he went to the park, hoping to discover the letter's author.

Dager gikk, men Aksel mistet ikke håpet.

Days passed, but Aksel did not lose hope.

En morgen, mens han satt på benken og studerte skulpturene rundt seg, så han Lina.

One morning, while he sat on the bench studying the sculptures around him, he saw Lina.

Hun stod ikke langt unna, så nervøs, og kastet korte blikk i hans retning.

She wasn't far away, looking nervous, and casting quick glances in his direction.

Aksel kjente et sug i magen, men han visste at han måtte ta sjansen.

Aksel felt a flutter in his stomach, but he knew he had to take the chance.

Han reiste seg opp og gikk mot henne med bestemte skritt.

He stood up and walked toward her with determined steps.

"Hei, Lina," sa han forsiktig.

"Hi, Lina," he said gently.

"Er det noe du vil fortelle meg?

"Is there something you want to tell me?"

"Lina så ned på skoene sine, men et lite smil lekte om munnen hennes.

Lina looked down at her shoes, but a small smile played on her lips.

"Kanskje," svarte hun lavt.

"Maybe," she answered softly.

"Jeg skrev brevet.

"I wrote the letter."

"Aksels hjerte føltes både lett og fullt av forventning.

Aksel's heart felt both light and full of expectation.

"Virkelig?

"Really?"

" spurte han med beundring i stemmen sin.

he asked with admiration in his voice.

Lina nikket, og de begynte å snakke.

Lina nodded, and they began to talk.

Samtalen fløt lett, like naturlig som våren rundt dem.

The conversation flowed easily, as naturally as the spring around them.

I det øyeblikket skjønte Aksel noe viktig.

In that moment, Aksel realized something important.

Ved å åpne seg opp, kunne han finne de forbindelsene han så lenge hadde ønsket.

By opening himself up, he could find the connections he'd long wished for.

Aksel bestemte seg for å være mer åpen om følelsene sine framover.

Aksel decided to be more open about his feelings from then on.

Og slik, mellom skulpturene og blomstene, fant Aksel og Lina en ny begynnelse.

And so, among the sculptures and flowers, Aksel and Lina found a new beginning.

Våren fikk en ny betydning for dem begge.

Spring gained a new meaning for both of them.