Det var en solfylt vårdag i Frognerparken.

It was a sunny spring day in Frognerparken.

Snøen lå igjen i små flekker på den grønne gressplenen.

The snow lay in small patches on the green grass lawn.

Lars sto midt i parken med hender klissete av smeltet snø.

Lars stood in the middle of the park with hands sticky from melted snow.

Han stirret på det som skulle bli en stor skulptur.

He stared at what was supposed to become a large sculpture.

Ingrid sto ved siden av ham og prøvde å skjule et skeptisk smil.

Ingrid stood beside him trying to hide a skeptical smile.

Simen, derimot, kunne ikke dy seg.

Simen, on the other hand, couldn't resist.

"Tro du det vil stå før lunsj?

"Do you think it will stand before lunch?"

" ertet Simen, mens han gestikulerte mot det usikre tårnet av snø.

teased Simen, gesturing towards the precarious tower of snow.

Lars gjorde sitt beste for å ignorere ham.

Lars did his best to ignore him.

Han visste at Simen mente det godt, men han ønsket virkelig å imponere Ingrid.

He knew that Simen meant well, but he really wanted to impress Ingrid.

"Det blir bra, jeg lover," sa Lars med ett glimt av overbevisning.

"It'll be great, I promise," said Lars with a glimmer of conviction.

Han bøyde seg ned og formet snøen med ivrige hender.

He bent down and shaped the snow with eager hands.

Ingrid, som var vant til Lars' optimisme, bøyde seg ned for å hjelpe.

Ingrid, who was used to Lars' optimism, bent down to help.

Hun strøk forsiktig over skulpturen, prøvde å redde formen fra å smelte bort under solen.

She gently caressed the sculpture, trying to save the shape from melting away under the sun.

"Lars, kanskje vi kan hjelpe?

"Lars, maybe we can help?

To hender ekstra vil gjøre stor forskjell," sa Ingrid.

Two extra hands will make a big difference," said Ingrid.

Lars nølte.

Lars hesitated.

Han ønsket å klare det selv.

He wanted to manage on his own.

Men etter å ha kastet et blikk mot solen, som blinket varmt over hodet, nikket han.

But after glancing at the sun, which flickered warmly overhead, he nodded.

"Ja, greit.

"Yes, alright.

La oss gjøre det sammen.

Let's do it together."

"Med Simen og Ingrid ved hans side, arbeidet de tre iherdig.

With Simen and Ingrid by his side, the three of them worked diligently.

De lo og snakket mens de formet snøen.

They laughed and talked while shaping the snow.

Solen ble sterkere, og snøen begynte å smelte litt for raskt.

The sun grew stronger, and the snow started to melt a bit too quickly.

"Aiya!

"Aiya!

Den del faller!

That part is falling!"

" ropte Simen plutselig.

Simen suddenly shouted.

Lars snudde seg og så til sin forskrekkelse at venstre side av skulpturen hadde rast sammen.

Lars turned and saw, to his dismay, that the left side of the sculpture had collapsed.

Øyeblikket av panikk vekslet raskt til latter da han innså det komiske i situasjonen.

The moment of panic quickly turned to laughter when he realized the comedy of the situation.

"Det er et abstrakt verk," foreslo Ingrid lattermildt.

"It's an abstract piece," suggested Ingrid with a laugh.

"Ikke alt trenger å være bokstavelig.

"Not everything needs to be literal."

"De tre vennene trakk seg tilbake for å betrakte det som var igjen av skulpturen.

The three friends stepped back to admire what was left of the sculpture.

Lars kunne ikke la være å le.

Lars couldn't help but laugh.

Han så på vennene sine og innså hvor mye glede de hadde delt i forsøket.

He looked at his friends and realized how much joy they had shared in the attempt.

"Skal vi la denne stå som den er, og gå etter iskrem?

"Shall we leave this as it is and go for ice cream?"

" foreslo Simen, som allerede begynte å tenke på hvilken smak han skulle velge.

Simen suggested, already starting to think about which flavor to choose.

Lars nikket, lettet over ikke å være alene i dette.

Lars nodded, relieved not to be alone in this.

Troen han hadde hatt på sine evner, overflømmet nå med takknemlighet for vennskapet.

The belief he had in his abilities was now overflowing with gratitude for the friendship.

"Ja, la oss gjøre det," sa han.

"Yes, let's do that," he said.

Da de gikk mot den nærliggende iskremboden, så Lars over skulderen sin.

As they walked towards the nearby ice cream stand, Lars looked over his shoulder.

Skulpturen sto der, ufullstendig men minneverdig, akkurat som dagen i Frognerparken.

The sculpture stood there, incomplete but memorable, just like the day in Frognerparken.

Han smilte til Ingrid og Simen.

He smiled at Ingrid and Simen.

Denne dagen vil han aldri glemme, ikke på grunn av snøen, men på grunn av vennenes støtte.

He would never forget this day, not because of the snow, but because of the support from friends.

Og så fortsatte de gjennom parken, mot nye eventyr, latter og iskrem i vårens varme omfavnelse.

And so they continued through the park, towards new adventures, laughter, and ice cream in the warm embrace of spring.