Fra det øyeblikket den første regndråpen traff vinduesglasset, visste Astrid at stormen kom.

From the moment the first raindrop hit the window glass, Astrid knew the storm was coming.

Hun kastet et raskt blikk ut av kjøkkenvinduet, der de dype grønne bakkene og blomstrende bjørketrærne sto stille før vinden ville komme.

She cast a quick glance out the kitchen window, where the deep green hills and blooming birch trees stood still before the wind would arrive.

De mørke skyene samlet seg lavt i horisonten, og over gården hvilte en følelse av forestående fare.

The dark clouds gathered low on the horizon, and over the farm, there hung a sense of impending danger.

Astrid, med jord under neglene og bekymringsrynker i pannen, presset seg gjennom døra og ut til fjøset.

Astrid, with soil under her nails and worry lines on her forehead, pushed her way through the door and out to the barn.

Det var lammetid, den mest sårbare perioden for både dyrene og gården deres.

It was lambing season, the most vulnerable period for both the animals and their farm.

Svenja, den yngste i søskenflokken, hastet etter henne, øynene fulle av usikkerhet.

Svenja, the youngest of the siblings, hurried after her, eyes full of uncertainty.

"Eirik! Vi må få flyttet lammene til høyere mark. Nå!" ropte Astrid bestemt, stemmen konkurrerende med den økende vinden.

"Eirik! We need to move the lambs to higher ground. Now!" shouted Astrid firmly, her voice competing with the increasing wind.

Eirik så opp fra traktoren, lett smilende med den vanlige, bekymringsløse holdningen.

Eirik looked up from the tractor, smiling slightly with his usual, carefree demeanor.

Men han leste alvoret i Astrids øyne og nikket. "Selvfølgelig. Vet du hvor du vil ha dem?"

But he read the seriousness in Astrid's eyes and nodded. "Of course. Do you know where you want them?"

Gården til Astrids familie hadde vært der i generasjoner.

Astrid's family's farm had been there for generations.

Fedrelandssangen "Ja, vi elsker dette landet" hadde runget på denne gården hver 17. mai, en påminnelse om plikten deres til å bevare landet og deres arv.

The national anthem "Ja, vi elsker dette landet" had resounded on this farm every May 17th, a reminder of their duty to preserve the land and their heritage.

De kunne ikke la en storm rive det bort.

They could not let a storm take it away.

Svenja fulgte Astrid inn i fjøset, mens Eirik begynte arbeidet med å forsterke strukturen.

Svenja followed Astrid into the barn, while Eirik began work to reinforce the structure.

Lam og søyer klynget seg sammen, uvitende om hva som var på vei.

Lambs and ewes huddled together, unaware of what was coming.

Svenja lot fingrene gli over deres myke, hvite ull, hennes frykt roet seg litt ved nærværet av sin eldre søster.

Svenja let her fingers glide over their soft, white wool, her fear eased a bit by her older sister's presence.

"Vi ordner dette, Svenja," sa Astrid, mer for å forsikre seg selv enn den yngre jenta.

"We'll manage this, Svenja," said Astrid, more to reassure herself than the younger girl.

"Vi trenger å flytte dem raskt, før uværet virkelig bryter løs."

"We need to move them quickly, before the storm really breaks loose."

Med tomme sekker og tau fikk Astrid og Svenja lammene sikret.

With empty sacks and ropes, Astrid and Svenja secured the lambs.

De ledet dem oppover bakker mot høyere mark, mens regnet begynte å falle tyngre.

They led them up the hills toward higher ground as the rain began to fall more heavily.

Eirik jobbet hardt, plankene slo, og vinden raslet gjennom de løse veggene på fjøset, en kamp mot naturkreftene.

Eirik worked hard, hammering planks, and the wind rattled through the loose walls of the barn, a battle against the forces of nature.

Stormen slo inn om ettermiddagen, med lyn som kuttet himmelen og torden som rullet gjennom dalen.

The storm hit in the afternoon, with lightning cutting the sky and thunder rolling through the valley.

Men Astrid, Eirik og Svenja stod sammen, tett rundt lammene som søkte ly blant de høyere trærne.

But Astrid, Eirik, and Svenja stood together, tightly around the lambs seeking shelter among the taller trees.

De tre søsknene kjempet sammen, et tegn på at de kunne stole på hverandre i møte med fare.

The three siblings fought together, a sign that they could rely on each other in the face of danger.

Da stormen endelig stilnet, og dagslyset snek seg tilbake, var skadene på gården minimale.

When the storm finally subsided, and daylight crept back in, the damage to the farm was minimal.

Fjøset krevde reparasjon, men lammene var trygge.

The barn required repairs, but the lambs were safe.

Eirik, nå med en ny forståelse for familiens oppdrag, begynte umiddelbart å hjelpe til med å fikse det som hadde blitt skadet.

Eirik, now with a newfound understanding for the family’s mission, immediately began helping to fix what had been damaged.

Svenja, ansiktet lysere, knyttet bånd med hvert lam som hadde overlevd.

Svenja, her face brighter, bonded with each lamb that had survived.

Da solen steg den 17. mai, reiste flagget igjen høyt på stangen, symboliserte mer enn nogensinne familiens motstandskraft og styrke.

As the sun rose on May 17th, the flag rose high again on the pole, symbolizing more than ever the family's resilience and strength.

Astrid sto sammen med sine søsken, trygg på at arven deres var i gode hender.

Astrid stood with her siblings, confident that their heritage was in good hands.

Og med en nyvit selvtillit til å lede familien og gården, visste hun at de ville møte enhver fremtidig utfordring samlet.

And with newfound confidence to lead the family and the farm, she knew they would face any future challenges together.