Det var en varm vårdag i den lille kystbyen der Eirik og Sunniva vokste opp.

It was a warm spring day in the small coastal town where Eirik and Sunniva grew up.

Solen skinnet gjennom de blomstrende trærne, og fuglene kvitret i takt med den milde vinden.

The sun shone through the blooming trees, and the birds chirped in time with the gentle breeze.

Inne i den lille, men koselige stuen til foreldrene deres, samlet familien seg.

Inside the small but cozy living room of their parents' house, the family gathered.

Stuen var fylt med duften av nybakt brød og forventningene fra en tid med gjenforening.

The room was filled with the scent of freshly baked bread and the anticipation of a time of reunion.

Eirik satt i hjørnet, ved siden av den store bokhyllen som var fylt med barndomsminner.

Eirik sat in the corner, next to the large bookshelf filled with childhood memories.

Han så rundt seg, på bildene av Sunniva som smilte fra menyer i viktige aviser, på hennes diplom som hang stolt ved siden av TV-en.

He looked around at the pictures of Sunniva smiling from menus in important newspapers, at her diploma hanging proudly next to the TV.

Eirik kjente stinget av sammenligning stikke i brystet.

Eirik felt a pang of comparison sting in his chest.

Sunniva kom inn i rommet, og blikket deres møttes kort.

Sunniva entered the room, and their eyes met briefly.

Hun er alltid så selvsikker, tenkte Eirik.

She's always so confident, thought Eirik.

Han funderte på hvordan han kunne si det som stadig gnagde i ham.

He pondered how he could express what was constantly gnawing at him.

Middagen ble servert, og alle begynte å prate.

Dinner was served, and everyone began to chat.

Disse familiemiddagene var ofte fylt med latter, men denne gangen kjente Eirik på en voksende tyngde av ting som var usagt.

These family dinners were often filled with laughter, but this time Eirik felt a growing weight of unspoken things.

Han visste at det var på tide nå.

He knew it was time now.

"Kan jeg snakke med deg, Sunniva?

"Can I talk to you, Sunniva?"

" spurte Eirik plutselig.

Eirik suddenly asked.

Det ble stille rundt bordet, og alle øyne vendte seg mot ham.

It went silent around the table, and all eyes turned to him.

Sunniva rynket pannen, tydelig overrasket, men nikket.

Sunniva furrowed her brow, clearly surprised, but nodded.

De flyttet seg til hjørnet av rommet der musikken fra radioen dempet resten av samtalene.

They moved to the corner of the room where the music from the radio softened the rest of the conversations.

"Jeg føler noen ganger at ingenting jeg gjør er bra nok," begynte Eirik, stemmen skjelvende, men med en resolutt klang.

"Sometimes I feel like nothing I do is good enough," Eirik began, his voice shaky but with a resolute tone.

"Alle snakker alltid om hvor fantastisk du er.

"Everyone always talks about how amazing you are.

Jeg føler meg bare som skyggen din.

I just feel like your shadow."

"Sunniva så på broren sin med store, runde øyne.

Sunniva looked at her brother with big, round eyes.

Hun visste ikke hvordan hun skulle svare med en gang.

She didn't know how to respond immediately.

Hun hadde aldri forstått hvor mye hennes suksess hadde påvirket ham negativt.

She had never understood how much her success had negatively impacted him.

"Jeg visste ikke, Eirik," sa Sunniva rolig etter en pause, og la hånden på skulderen hans.

"I didn't know, Eirik," Sunniva said calmly after a pause, placing a hand on his shoulder.

"Jeg har alltid vært så stolt av deg.

"I've always been so proud of you.

Du er så dyktig på dine egne måter.

You are so talented in your own ways."

"Ordene hennes traff Eirik som en stikkende, men velkommen, bris av erkjennelse.

Her words hit Eirik like a stinging, but welcome, breeze of recognition.

Han så på Sunniva, så alvorlig og sannferdig, og han oppdaget noe nytt i øynene hennes.

He looked at Sunniva, so serious and truthful, and he discovered something new in her eyes.

En vilje til å forstå, og et ønske om noe mer fra dem begge.

A willingness to understand, and a wish for something more from both of them.

De to søsknene stod der, lenge nok til at lydene fra resten av familien bare var en fjern bakgrunnssus.

The two siblings stood there long enough for the sounds from the rest of the family to become just a distant background hum.

"Kan vi starte på nytt?

"Can we start over?"

" spurte Sunniva forsiktig.

Sunniva asked gently.

Eirik nikket.

Eirik nodded.

"Ja, jeg vil det," svarte han, følelsen av lettelse fylte ham.

"Yes, I want that," he replied, the feeling of relief filling him.

De delte et varmt øyeblikk, et enkelt, men betydningsfullt øyeblikk.

They shared a warm moment, a simple yet meaningful moment.

En klem, en ny begynnelse.

A hug, a new beginning.

Fra det punktet visste de begge at ting ville være annerledes.

From that point, they both knew that things would be different.

Ikke perfekt, men bedre.

Not perfect, but better.

De begge forlot stuen med hjertene litt lettere, og fremtiden åpen foran dem som en vårdag med lovende solskinn.

They both left the living room with hearts a little lighter, and the future open before them like a spring day with promising sunshine.